Story: Askeladden beiler solen og månens datter

Det var en gang i fornminnes tider at Solen og Månen, jordens konge og dronning, skulle gifte bort sin datter, Håp. Det var mange som ville beile, men alle som gjorde det kom løpende ut av slottet, bleke som lik og med redselen bunnet fast i deres hjerter. Som om ikke det var nok lot Solen og Månen det bli skåret tre remser hud av ryggen på dem og som deretter ble smørt inn med både salt, pepper, chili og masse annet godt krydder, deretter ble de dyppet i tjære, fjær og en eller annen desert.

På en gård, langt unna, bodde det tre brødre, Per, Pål og Espen. De to eldste, Per og Pål, var flinke til å arbeide på gården og drive jakt, mens den yngste, Espen, gjorde ikke annet enn å grave i illstedet og derfor kalte de han bare for Askeladden. De fikk høre om prinsessa og ville ut for å prøve lykken, for de hadde nemlig hørt at en skulle få både prinsessa og halve kongeriket om en fikk ja fra prinsessa. Per og Pål skrøt høyt om hvor lett dette kom til å bli, for i følge dem selv var de både vakre og staute. Om folk hadde løpt derifra i ren frykt, bekjymret dem ikke, for de hadde jo selv sett frykten inn i øynene flere ganger hver. Etter noen dager satte Per og Pål i vei. Men Askeladden gikk ingen steder. Han fortsatte å grave i askehaguen og stirre tomt inn i flammene. Etter flere uker kom de to brødrene hjem igjen. De var bleke som lik og frykten hadde grepet om dem med sin klamme hånd. Da reiste Ladden seg opp, pakket litt mat og noen småting. Han sa favel til brødrene sine, som satt ved peisen og hutret i redsel. Så satte han avgårde.

Ut mot kvelden kom han omsider til en bålplass, hvor det satt ei gammal kone og sang mens hun stirret inn i bålet. “God kveld, gamle kone! Jeg er Espen Askeladd, , unskyld at jeg forstyrrer deg i ditt arbeid, men kan jeg varme meg litt ved bålet ditt?”. “Ja, selvfølgelig gutten min. Sett deg hvor enn du vil.” svarte kona. Askeladden satte seg ned, og stirret inn i bålet. Etter en stund ble han jo sulten, maven rumlet. “Kan jeg få lage litt mat på bålet ditt, du skal selvfølgelig få litt om du er sulten” sa Askeladden. “Ja, det må jeg si. Det er dager siden jeg fikk meg ett godt måltid. Lag mat du gutten min!” Svarte kona med et smil god skjult bak hauggamle rynker. Askeladden dro frem en stekepanne og god mat. Da maten var fortært satt de begge og stirret inn i bålet en stund. Så brøt kona stillheten: “Brødrene dine var her før deg, men de hilste ikke, de spurte ikke om å få varme seg på bålet mitt, heller ikke om å lage mat på det, og du skal vite at de ikke tilbød meg så mye som en brødsmule. Men du gutten min er både hjelpsom og vis, derfor skal jeg hjelpe deg på din vei. Fortell meg nå hva det er du søker!”. Askeladden trengte ikke lang tenketid på det spørsmålet. “Prinsessas kjærlighet” svarte han med sterner i øynene. “hmm.. Ja det er ingen enkel oppgave, for du vet ikke hva du spør om. Husk at hun er datter av Solen og Månen. Det var nemlig slik at Månen ble så forelsket i Solen, for Solen kunne skinne med enorm styrke. De giftet seg, men noe var galt. For selv med all sin prakt og kraft ville ikke Solen dele mer enn slik at Månen kun kunne skinne halve måneden og kun en dag av full kraft, slik som Solen kun deler sitt lys med oss halve døgnet. Derfor ble det slik at deres datter fikk en lys og en mørk side. Den mørke siden er Solens egoisme og den lyse siden er det lyset som Månen deler med oss.” Fortalte kona med en alvorlig stemme. “For å vinne prinsessas hjerte må du først overvinne frykten for hennes mørke side, deretter må du overbevise henne at du virkelig kan elske begge hennes sider.” Så stirret de begge inn i flammene til Askeladden sovnet. Da han våknet var det fremdeles ild i bålet, men kjerringa var vekk. Så Ladden satte i veg..

Etter han hadde gått langt om lenge og det atter begynte å bli mørkt, kom han frem til en bålplass hvor det satt en gammal gubbe og spillte på tromme mens han stirret inn i flammene. God kveld, gamle gubbe! Jeg er Espen Askeladd, unskyld at jeg forstyrrer deg i ditt arbeid, men kan jeg varme meg litt ved bålet ditt?”. “Ja, selvfølgelig gutten min. Sett deg hvor enn du vil.” svarte gubben. Askeladden satte seg ned, og stirret inn i bålet. Etter en stund ble han jo sulten, maven rumlet. “Kan jeg få lage litt mat på bålet ditt, du skal selvfølgelig få litt om du er sulten” sa Askeladden. “Ja, det må jeg si. Det er dager siden jeg fikk meg ett godt måltid. Lag mat du gutten min!” Svarte gubben, med et glimt i det ene øyet han hadde. Atter en gang dro Askeladden frem en stekepanne og mat. Da maten var fortært satt de begge og stirret inn i bålet en stund. Så brøt gubben stillheten: “Brødrene dine var her før deg, men de hilste ikke, de spurte ikke om å få varme seg på bålet mitt, heller ikke om å lage mat på det, og du skal vite at de ikke tilbød meg så mye som en brødsmule. Men du gutten min er både hjelpsom og vis, derfor skal jeg hjelpe deg på din vei. Fortell meg nå hva det er du søker!”. ” jeg søker prinsessas kjerlighet” svarte ladden med stor overbevisning og stjerner i øynene. “Hmm.. Det er ingen enkel oppgave gutten min, men nå skal du høre her! Ta dette lille speilet med deg. Det vil hjelpe deg flere ganger.”. Askeladden tok i mot speilet og kikket inn i det, speilet var sort, men etterhvert kunne han skimte konturene av seg selv i alt det mørke. Jo mer han stirret jo tydeligere ble speilbildet. Til slutt kunne han se hele ansiktet, men det var likevel utydelig og mørkt. Etter å ha stirret i uminnelig tid sovnet Ladden og sov hele natten uten en eneste drøm. Da han våknet igjen var det fremdeles liv i bålet, men gubben var sporløst forsvunnet. Så ladden lagde seg en dugelig frokost og satte deretter i veg..

Askeladden trasket trøtt men modig videre. Og ut mot kvelden kom han nok en gang til en bålplass. Men ved denne bålplassen satt det ingen. “Jeg regner ikke med at du kommer til å svare men jeg spør alike vel: Kan jeg sette meg her og varme meg litt?” sa Ladden til bålet, og fra like ved kom svarte en stemme: “Ja, selvfølgelig gutten min. Sett deg hvor enn du vil.”. Askeladden så seg forfjamset rundt, men kunne ikke se noen. Han satte seg stille ned og stirret inn i flammene. Etter en stund begynte sulten å gnage i gutten. “Kan jeg få lage litt mat ved bålet ditt, du skal gjerne få litt om du lyster” spurte han forsiktig. Og nok en gang kom en stemme fra ingensteds “Takk som byr, jeg har verken hender eller noen munn, men kast de tre første bitene på bålet du”. Askeladden dro frem stekepanna og maten og satte i gang arbeidet. Da han hadde spist seg god og mett lød stemmen igjen: “Brødrene dine var her før deg, men de hilste ikke, de spurte ikke om å få varme seg på bålet mitt, heller ikke om å lage mat på det, og du skal vite at de ikke tilbød meg så mye som en brødsmule. Men du gutten min er både hjelpsom og vis, derfor skal jeg hjelpe deg på din vei. Fortell meg nå hva det er du søker!”. “Jeg søker prinsessas kjerlighet” sa Askeladden med et bankende hjerte, stjerner i øynene og enda større overbevisning. “Hmm.. Det er jammen ingen enkel oppgave du har satt deg fore. Men jeg ser du har alt som trengs for å klare den. Du er uredd men ikke overmodig, du er klok men lytter gjerne til andres ord, du er omtenksom men ikke ettergivende. Ta frem det lille sorte speilet, gjennom det kan du se meg.”. Askeladden gjorde som stemmen sa og i speilet så han kun seg selv, men som en gammel mann med ett øye. Deretter så han den gamle kona og når han så opp fra speilet så han prinsessa sittende på andre siden av bålet. Askeladden skvatt til og våknet som fra en drøm. Det var tidlig om morgenen, i bålet var det liv i men alle stemmer og prinsesser var sporløst forsvunnet. Så ladden satte i veg..

Omsider kom han frem til Prinsessas slott. Utenfor stod det en lang kø med beilere. Alt fra fjåsete prinser fra fjerne land til den lokale tiggeren som hver dag står i køen, men hver gang han kommer til enden av den blir han sendt tilbake bakerst. Og alle beilerene som gikk inn kom ut igjen med ansikter fyllt av frykt, alle fikk flådd tre striper hud av ryggen og det manglet ikke på godsaker som ble smurt inn i sårene, det var tydelig vis her de dumpet restene fra de store kongelige måltidene. Da det endelig var hans tur ble han geleidet av fire vakter gjennom trange ganger og enorme haller. Innerst i slottet satt prinsessa med slør over hodet, på en vakker gulltrone. Dørene ble stengt bak ham og de var helt alene.

Ladden gikk høflig bort til prinsessa, bukket og sa: “Vakre prinsesse, jeg er Espen Askeladd og jeg har kommet for å beile deg.”. “Beile meg? Men du kjenner meg ikke og har ikke en gang sett meg uten slør.” Svarte prinsessa skarpt. “Jeg kjenner deg ikke ved alle dine sider for slikt tar tid, men jeg har sett deg uten slør, om dagen ser jeg Solen og om natten ser jeg Månen.” Svarte Ladden med en vennlig stemme men sikker. “Så se meg en gang til” svarte prinsessa og dro av seg sløret. Ansiktet hennes var på den ene siden vakkert, mens den andre siden var styggere enn 10 trollerumper. “Alle kaster vi en skygge, alle har vi mørke sider. Du er den eneste som selv annerkjenner begge dine sider, og derfor er du skapt slik. Din lyse side har du fra månens kjærlighet til solen, og din mørke side har du fordi solen deler kun halve sitt lys med månen. men begge deler kan jeg elske like høyt. Jeg har med en gave for å vise min kjærlighet til deg.” Svarte ladden og dro opp det svarte speilet. Han holdt det opp for prinsessa. Hun kikket på seg selv i speilet og så at hele hennes ansikt var vakkert. Deretter vred Ladden litt på speilet så prinsessa kunne se han i det. “Deg vil jeg gjerne gifte deg med! For du er vis som min bestefar himmelen og kjærlig som min bestemor jorden” sa prinsessa høyt med glede i stemmen. Og slik var det at Askeladden fikk gifte seg med Solens og Månens datter. Og de levde lykkelig, med ett par krangler og små uenigheter, i all sin tid.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.