Poster merket med ‘torsk’

Tidlig i mai var det på høy tid å gjennomføre Fiskfiskfisks tradisjonrike haifisketur, som skulle ha gått av stabelen i fjor høst, men som da ble avlyst på grunn av svinepest. Og nå er det på høy tid å skrive om turen.

Jan Ole holder på å falle i vannet. Halvor redder stang og fisk, Marte redder Jan Ole.

Ambisjonene var som vanlig høye. Vi skulle ta minst syv arter, hvorav to eller tre bruskfisk. Jan Ole mente han skulle fange seg en brugde.

Da vi ankom Nesoddens beste haifiskebrygge i åttetiden om kvelden, ble vi først litt satt ut av at vi kunne se hvordan det så ut der, med vann og landskap og det hele – alle tidligere haifiskeekspedisjoner har nemlig foregått om høsten eller vinteren i stummende mørke. Men vi lot oss ikke avskrekke så lett, brave som vi er. Vi fyrte opp grillen, tok oss en pinne, rigget stengene og fikk makrellfileten ut på havet.

Skuffende lenge var det skuffende lite som skjedde. Deretter skjedde det noe. Det som skjedde, var at Halvor skrek «Øy, Jan Ole! Stanga di!» og løp av gårde for å redde Jan Oles reservestang, som var i ferd med å bli dratt på sjøen. Halvor dro inn fisken, en torsk på 1,3 kilo, mens Jan Ole var mest opptatt av nesten å falle i vannet. Dermed var kveldens første fisk og brælepoeng sikret.

Liv Mette med hvitting.

Haien lot vente på seg. Det nappet nå og da, men fisken var ikke så flink til å sette seg fast. Unntaket var den fisken som nappet på Liv Mettes stang. Den var flink. Liv Mette dro snart opp en sypike, deretter en liten torsk, en liten sei og tre hvitting. I tillegg mottok hun mange gratulasjoner og misunnelige blikk, og Gus fikk kjeft av resten av gutta for å  dra med seg dama på fisketur og la henne ta all fisken. Makan.

De nevnte gutta jobbet på spreng for å rette opp balansen, og etter hvert klarte Jan Ole – til allmenn muntrasjon – å dra opp e lita fløndre. Gus fikk en torsk. Halvor og jeg fikk hver vår snegle.

Hilde fanget to torsk ved hjelp av en senestump og en krok. Damenes aften, altså. Makan.

Tradisjonelt er det meningen at fisket skal ta seg opp når det begynner å skumre. Det gjorde det ikke. Det ble helt dødt. Ikke et napp. Vi tok oss en pinne. Vi grillet litt fisk. Vi grillet noen pølser. Vi tok oss en pinne til. Fremdeles ikke et napp. Marte og Hilde kastet inn håndkleet. Vi andre holdt ut. Vi tok oss en pinne.

Jan Ole demonstrerer hvordan samer spiser pølse

Da det begynte å lysne igjen, skjedde det noe. Det begynte å nappe. Jeg dro opp en torsk. Jeg observerte stadig smånapping. Jeg sveivet inn for å sjekke agnet og oppdaget at smånappingen skyldtes en hvitting som formodentlig hadde sittet på kroken en halvtimes tid.

I syvtiden om morgenen konkluderte vi med at det må blåse storm hvis man skal fiske hai, og ga opp. Men til høsten. Til høsten ligger den haien så sinnssykt tynt an.

Fangsten

• 8 torsk
• 4 hvitting
• 1 sei
• 1 sypike
• 1 e lita fløndre

Turens bræle

Det var en viss diskusjon om dette. Noen mente tittelen skulle tilfalle meg, med henvisning til hvittingepisoden. Men ærlig talt. Jan Ole holdt på å falle i vannet, og en fisk klarte nesten å stikke av med stangen hans. Dessuten taler vel bildene for seg selv. Herved erklærer jeg derfor Jan Ole for turens bræle.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Jeg får nok innrømme det først som sist, jeg stammer fra en lang rekke med sjømenn og bønder.. Min fars familie kommer fra en øy utenfor Kristiansund: Smøla. Du kan si hva du vil om stedet, men gode fiskemuligheter er det iallefall der. For en god stund tilbake tok jeg turen opp dit for å hilse på slektninger og selvfølgelig for å fiske.

På tur med fetter Jon Erik

Hummer, en liten knurr og krabbeklør!

Min fetter Jon Erik eier ei lita fiskeskøyte og han var mer enn glad for å ta meg med på tur for å dra breiflabb garn.

Vi dro ut den første oktober, noe som skulle vise seg å være en heldig dato å dra breiflabbgarn på, da hummerfisket starter den samme dagen og jaggu var det en stor deilig hummer som hadde vaset seg inn i garnet sammen med en liten hær av krabber. Hummeren tok vi vare på men krabbene ble most med en klubbe etter at vi hadde tatt av de klørne som var verdt spare på. Hummeren fikk jeg ta med meg hjem som bursdagsgave, da jeg fyller år den andre oktober. Breiflabb ble det også!

Søt liten breiflabb..

Deilig krabbemos! Krabbene er vanskelige å få ut av garnet, derfor moses de bare med en klubbe.

Skipper Jon Erik tar fisk ut av garnet.

Litt av fangsten..

Fangst i Garn

• Hummer
• Breiflabb
• Berggylte
• Masse torsk
• Masse sei
• En hær av Krabber
• Kveite
• Makrell
• Lyr
• E stor fløndre eller to

På tur med Onkel Andreas

En søt liten uer

Min onkel Andreas var også villig til å ta meg med ut til hans favorittplasser i ei lita balje av en båt. Dagen før hadde vi vært ute og satt en del krabbeteiner, for vi er alle enige om at krabbe smaker litt for godt til å være sant, og krabbe ble det nok av. Det er jammen noe annet å fiske i båt utenfor Smøla enn å stå på land og fiske i Oslofjorden. Sørgelig nok døde min onkel ett års tid etter denne turen, og med ham kunnskapen om mange gode fiskesteder. Andreas kjente skjærgården utenfor Smøla som sin egen bukselomme. Jeg er veldig glad for at jeg har fått muligheten til å være med han på så mange turer som jeg har. Det er ingen tvil om at Smøla er grunnen til min iver etter å fiske er så sterk som den er. Fangsten ble både variert og ganske så stor og når en kommer i land er det bare å begynne på rensking og filetering, da er det jammen bra å ha ei bestemor som ar jobbet på krabbefabrikk.

Bestemor instruerer i kunsten å rense krabbe.

Skipper Andreas.

Deler av krabbefangsten. Strandkrabbene er med fordi dette er en av Linns livretter (Min fars nye kone fra Thailand).

Fangst på stang

• Uer
• Torsk
• Sei
• Lyr
• Makrell

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Egentlig skulle vi ut på haifiske på vår faste plass. Men siden john er blitt angrepet av steinbitinfluensa bestemte vi oss for å iverksette plan B. Jeg og Jan Ole tok båten til Nesodden, tilbake til opprinelsen. Ja stedet der fiskfiskfisk oppstod. Vi hadde planlagt godt og i sekken var det godt med klær, godteri, knaskepølse, kaffe pinne og fiskeutstyr. Vi rigget oss til, med hodelykter og to stenger hver. Og som vanlig var den valgte fisketeknikk makrell på bånn.

Første kast.. napp som slapp.

Stille.. Vi spiser ekkel pølse.. Den ene pølsa Jan Ole hadde med var defekt, heldig vis hadde han med reserveknaskepølse som ikke var defekt.

Bitteliten hvitting

Putselig er der napp på tre stenger samtidig no som skaper ett visst kaos. Men når vi omsider får sveivet inn så oppdager vi at det kun er to av stengene som faktisk har napp, det ene snøret til Jan Ole hadde bestemt seg for å kose med det andre. Opp av det mørke havet kom det to bettesmå hvitting, som vi pent gav tilbake til poseidon.

Stille.. vi drikker pinne, spiser kake..

Napp igjen, og Jan Ole sveiver heltemodig inn og i kroken sitter det en torsk med et enormt hode i forhold til den magre kroppen. En såkallt bræle torsk. Torsken fikk lov til å svømme ned til familien sin igjen.

Stille.. litt mere pinne..

Så biter ruggen. Fisken er faktisk så stor at stanga til Jan Ole knekker og jeg må holde andre del av stanga mens jan ole sveiver inn. Ruggen blir halt helt opp mot land og vi får se et beist av en torsk, men så ryker snøret og vi kan se det grønne lyset fra cracklight pinnen, som sitter i kjeven på beistet, sakte forsvinne ned i dypet.

Stille.. mer pinne..

Jan Ole kaster nappvarsleren og litt mere takkel på sjøen..

Stille..

Det biter igjen, det er ruggen. men pøbeltorsken kjører seg fast i bunnen og snøret ryker, jeg faller bakover.

stille.. regnvær og mer pinne..

Så napper det i flere stenger igjen. Mens jeg trekker opp en fin middagstorsk trekker Jan Ole opp en deserthvitting og det er dette som ble det vi fikk med oss hjem. Vi kunne i allefall glede oss over at vi har fyllt på med ca 200 g bly, et lite lass med kroker og snøre. Ikke minst over en utrolig fin tur.

Fangsten..

Mer pinne ble fortært på nesoddbåten sammen med alle de stivpyntede folka som skulle på byen.

Fangst
3 hvitting
2 torsk

Turens brælre ble nok Jan Ole for fremragende godt utstyr.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Tok med meg kjæresten min, Liv Mette, til min favorittfiskeplass på Nesodden, som tilfeldig vis er det stedet hvor fiskfiskfisk hadde sin første fisketur. Den gangen håvet vi inn et lass med makrell. Denne gangen skulle det være andre ting som gav oss smilerynker.

Vi ankom plassen ca i tre tiden og rigget oss kjapt til med to stenger. Makrell på bunnen var turens valgte teknikk, torsk og flyndre var målet. Det tok sin tid før det i hete tatt nappet i snøret og det skulle flere napp til før vi skulle kjenne fisk i andre enden. Men etter flere sigg, nesten en halv liter rødvin og litt løping på svalbergene for å holde varmen nappet det endelig i stanga mi, og fisken satt godt i andre enden. Men akk, fisken kjørte seg fast i noen stener og slet hele snøret.

Men ikke lang tid etter nappet det i stanga til Liv Mette, hun begynte og sveive inn men det viste seg å være tunge saker på kroken så jeg tok over sveivinga. Og tungt var det, men livløst. Da vi endelig fikk opp greiene hang det bare ett gammelt fiskesnøre på kroken, vi dro inn snøret og i enden av snøret var det en klædæsj med tang, blåskjell og en kråkebol

le, samt mer gammalt snøre. Vi dro inn dette snøret også og til snutt dro vi opp en sluk. God fangst kan en si.

Nytt agn ble kastet ut og etter svært kort tid nappet det igjen, vi sveivet inn og til vår store glede var det faktisk fisk på. Vi fikk den på land og middagen var reddet. En helt perfekt steketorsk. Men historien ender ikke der, for i det jeg skjærer strupen over på den så ser jeg at den har et fiskesnøre som kommer ut av magen. Jeg drar i det og i enden sitter jaggu meg den kroken jeg mistet en halv times tid før, med makrell på.

Her er kroken og torsken..

Da vi kom hjem lagde vi verdens beste torskemiddag.. Fisken ble filitert, deretter surret med bacon og dynket i en blanding av mel og knekkebrøsmuler. Så stekt på an alt for varm panne med alt for mye smør. Tilbehør: Poteter, brokkoli og eggesmør.

Fangst:
1 Torsk
1 Kråkebolle
1 Mistet krok
1 Sluk
Tang

Turens bræle: Tang og slukfisker Liv Mette! (Selv om det var svært lite kløning på gang)

Deilig middag!

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Merk: Denne rapporten kan inneholde mangler og små ukorrektheter i kronologien grunnet forfatterens velutviklede prokrastineringsevner. Men det understrekes at fisk og vekt skal være korrekt.

Søndag 27. april var det klart for en aldri så liten nesoddtur. John, Jan Ole, Leo og Elin møttes glade og opplagte på kaia da vi fikk sms fra initiativtaker Gustav. Han kunne melde at han hadde sovet godt og ville komme en time senere. Resten av gjengen kom seg på båten, nøt kaffe og svele mens vi snakket om hva vi skulle dra opp. Målet for dagen var sei, lyr, torsk, knurr og e lita fløndre. Vel ankomne ved Hornstranda var det bare å få orden på utstyret og kaste uti. Elin tjente sitt første brælepoeng allerede i startfasen, da hun glemte å sjekke at snøret satt som det skulle.

Den alltid velforberedte pingvinen hadde vært mindre forutseende denne dagen, og latt være å ta opp agna fra fryseren på forhånd. Dette løste han verdensvant med å slenge posen med makrellfiletpakka ut i vannet, bundet fast med fiskesnøre. Og slik gikk det til at Elin var den første som fikk fisk. For frossen makrell er også fisk.(Nytt brælepoeng.)

Etter en times tid dukka glade Holberg opp, og dro etter ei stund inn den lyren han har krangla med over lengre tid. Første levende fisk! Det var en pen lyr på 1,65 kilo, og Leo ofra nesten livet for å hjelpe

Kranglelyr.

Og omtrent her i historien skal det vise seg at dramaet med frossenmakrellen ennå ikke var over.

”Den flyter utover, Jan Ole!” sa Elin
”Neida, den henger i den ene snora enn… nei.”
”Og pakka er på vei ut av posen.”
”Neeei!”

Tissen

Så fulgte noen hektiske minutter med fisking av frossenmakrell på nytt. Da Pingsta klarte etter litt adrenalinpumping, roping og knøling å redde mesteparten av agna. Men brælepoeng ble likevel utdelt.

Herr Grande var den neste til å få fisk. Den deilige seien veide 0,32 kilo. Elin ble misunnelig, og valgte å hente en snaut halvannenkilos torsk på sluk. Da var hun nok fornøyd, for hun slutta å fiske fisk og begynte å dra opp andre rare ting isteden. En stygg liten tiss, en klædæsj og ikke mindre enn to sjøstjerner halte hun i land før hun pakka sammen, i tillegg til å miste fem sluker og ikke minst ryke snøret helt inne ved snella midt i et kast.

Gustav trakk en liten hvitting før Jan Ole og Leo ga opp og tusla hjemover. Det var nok fordi de var de eneste to som ikke hadde fått fisk. Vel – mer kaffe og pinne på resten, som var bestemt på å holde ut en time til. Takket være denne besluttsomheten kunne John dra Nesoddruggen! Hvis man myser gjennom et mobilkamera fra akkurat riktig vinkel var fisken nesten like stor som John selv. Hvis ikke veide den 3,24 kilo, og det var nok til å frambringe et lykkelig glis på granden.
Den morsomme marken den hadde i magesekken sto nok for 15 av de grammene. (Bjæk!)

Ruggen og ruggsjefen.

All fisken er oppspist.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur, unntatt kanskje Leo og Jan Ole. Men siden de feiga ut har de ikke uttalerett.:p

– Elin

Gla'tex med torsk

Redningsaksjon hvor Ping og Leo setter livet på spill for Gustavs lyr.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Min søster og hennes mann ble en onsdag i april med på fisketur i embeds medfør – denne fisketuren vil du etterhvert kunne lese om i spalten “Woman tester fritidsaktiviteter” (eller var det utendørsaktiviteter?) i bladet hvis navn tilsvarer første ord i spaltens.

Jeg tenkte det ville være lurt faktisk å få fisk nå som jeg hadde et pressekorps på slep, så vi satset på den ufeilbarlige metoden reke på bånn på Halden brygge.

Søster Heidi, som var med som aktivitetstester og skribent, fikk låne den fineste stangen min og klarte stort sett å lempe reke og lodd ut i sjøen på egen hånd. Og jommen fikk hun ikke fisk også: en bitteliten torsk.

Selv sikret jeg årets første, andre og tredje fisk, nærmere bestemt to tøysetorsk og en sei av omtrent samme kaliber. Sistnevnte var størst, og kan vel ha veid sånn cirka 100 gram.

Svoger Christian Magnus var stort sett opptatt med å fotografere fiskerne og fangsten, men fant også tid til å denge litt sluk, som det heter på fint. Han hadde på en liten sei som falt av idet han skulle til å løfte den opp på land.

Personlig syntes jeg det var en fin tur, men jeg glemte dessverre å spørre de andre om de var enige.

John

Heidi bræler.

John får fisk.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Lenge har undertegnede planlagt å ta opp fisking, og gjort flere løse avtaler med det relativt eksklusive fiskerlaget Fiskfskfisk. Og endelig, i pinsehelga, skulle det bli alvor av praten. Langøyene var stedet, og det noe ambisiøse målet var sju slag.

Selv ankom jeg lørdag ettermiddag, litt senere enn resten av deltagerne. Men ingen hadde dratt i land så mye som en støvel, og i hvert fall ikke en støvel, da jeg dukket opp. Jeg mista en sluk før jeg skjønte at jeg måtte gjøre som gutta og fiske med agn. På denne turen var det John som fikk dra i land den første fisken – en deilig hvitting. Og etter dette kom de på løpende bånd. John dro inn to på en gang, nydelig dokumentert av kameramann Ole, og Gustav gjorde samme bragd. Så vidt jeg vet mistet vi oversikten over hvittingfordelig.

Innimellom all hvittingen skjedde det en rekke interessante ting. Jeg tenkte jeg skulle gå mine egne veier som alltid, og vente litt med denna mainstreamfisken. Så jeg dro inn turens første torsk isteden. En deilig torsk på ca. en kilo. Han skulle vise seg å være turens største. (John sin var ba liten.) Gustav fikk en klædæsj samt nesten e lita fløndre. Ole fikk ingenting, men sov ganske mye. Sent på kvelden dro John inn e lita fløndre, og så var det tid for mat, pinne på termos og å bli gjennomsiktige.

Søndagen skulle vise seg ikke å være fullt så innbringende som lørdagen. Det første stedet vi prøvde ga dårlig uttelling, selv om Jan Ole fikk et alien-egg. Så vi flytta oss til brygga vi hadde brukt dagen før. Men det viste seg også å være en tålmodighetsprøve. Jeg fikk øvd en del på å kaste langt isteden for høyt, og framover istedenfor bakover. Og det er jo bra. Etter noen timer med et par innbilte napp kasta vi oss på mikromeite isteden, for å nå målet om sju slag og fordi det var gøy. Det ga uttellig. Det ble dratt opp et par småtassær. (Eller svartkutling om du vil.) Da vi nesten hadde gitt opp og var i ferd med å begynne å pakke sammen dro Pingster en bergnebb, og så var det tid for at Texærn skulle hente opp turens tøffeste fisk: Jeg huka en horngjel etter rompa med 11 grams sluk. Og så fiiin! Han het Holger og smakte bedre enn noen av de andre fiskene.

Stakkars Holger. Han ble så forvirra at han bet seg selv i halen. Det kan ikke ha vært særlig behagelig med de tenna.

Brælepoeng til John for at han mista telt, sovepose og liggeunderlag mens han løp til båten.

Såh. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, og samlet fangst var som følger:

20 hvitting
2 torsk
2-3-4 svartkutling
1-2-3 bergnebb
1 e lita fløndre
1 horngjel
2 klædæsj
1 alienegg
1 rævklut

Og turens utmerkelser:

Turens bræle: Elin
Største fisk: Elin
Kuleste fisk: Elin
Høyeste kast: Elin
Korteste kast: Elin
Flest sluker mistet: Elin
Flest søkker mistet: John
Turens syvsover: Ole
Turens dårligste kondis: John

Fisketex

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Egentlig skulle jeg fiske på Hovedøya idag, men da halve Oslos befolkning var ombord på fergen, og de fleste av dem gikk av nettopp der, bestemte jeg meg for å bli ombord til neste stopp. Neste stopp viste seg å være Lindøya. Her var det også masse folk, men for det meste holdt de seg inne i hyttene sine.

Allikevel var det ganske vanskelig å finne et fornuftig sted å fiske på Lindøya – der det ikke var hytter helt nede i vannkanten, var det skrekkelig langgrunt. Etter å ha ruslet rundt og pløyd halvmeterdypt vann med flue i en times tid, begynte jeg å miste motet, og vurderte å ta båten tilbake til Hovedøya. Men først ville jeg rusle en tur ut på en brygge hvor jeg mistenkte at vannet kanskje kunne være dypere.

Vannet viser seg å være grunt her også, men rett under meg får jeg til gjengjeld øye på en torsk på 2-3 kilo som svømmer rolig omkring. Før jeg får klargjort stangen er fisken borte vekk, men jeg får ihvertfall lyst til å forsøke å fiske litt til. Jeg stiller meg opp noen meter bortenfor bryggen.

Etter et kvarters tid dukker en ny torsk opp, og denne drar ingen steder, men soser rundt en meter eller to foran meg, tilsynelatende uanfektet av min heller klossete fluestangveiving. Den tar heller ikke synderlig notis av fluen min, før jeg for fjerde eller femte gang dunker fluen rett i hodet på fisken. Endelig åpner den torskegapet og suger i seg fluen.

Idet jeg hever stangen og snøret strammes, ruller torsken rundt og driver iland med buken i været. Formodentlig trodde den riktig strategi for å unnslippe var å spille død. Torsken er ikke akkurat kjent for sin lynende intelligens, men dette eksemplaret tok virkelig en slags kake – den var rett og slett tett som e bøtte møk, som man sier der jeg kommer fra.

Jeg hadde ikke lyst til å spise dette utiltalende vesenet, som også virket så stakkarslig at jeg var redd den skulle ta kvelden hvis den ikke umiddelbart kom seg tilbake i sjøen. Dermed ble det ikke tid til veiing eller fotografering, men jeg vil tippe den veide omtrent 1,5 kilo.

Etter å ha satt bræletorsken pent tilbake, fortsatte jeg fisket et par timer. Jeg så en torsk til, men denne holdt seg litt lenger unna land, og hadde dessuten vett på å stikke av før jeg fikk introdusert den for fluen min.

Jeg kommer nepppe til å dra tilbake til Lindøya. Hele stedet hadde noe kolonihageaktig over seg, og det var altså svært langgrunt. Noe særlig til fangst ble det jo heller ikke (jeg er allerede begynt å bli blasert), selv om det var riktig så spennende med denne fisken som beveget seg så nærme land.

Turens bræle ble forøvrig torsken.

Utsikt fra Lindøya mot Nakkholmen

Dette er fluen torsken til slutt forstod at den skulle spise. Kropp av sølvtinsel, vinge av noe syntetiske greier og bucktail.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Slik ser det ut på vestkanten under orkaner.

Da orkanen Per den andre helgen i januar traff Vestlandet, ble det urolige tilstander blant den lokale hvittingstimen. Vel var de vant til dårlig vær på de kanter, men orkan var nå litt i drøyeste laget, mente de. Da vinden oven i kjøpet var utstyrt med et så tåpelig navn, ble det litt for mye for dem. – Dette gidder vi ikke, sa de.  – Vi stikker og finner en fjord som vinden  (ja, Per, altså) ikke blåser rett inn i. Så la de på svøm i håp om roligere vann og bedre navgitte værfenomener.

Omtrent samtidig fant Jan Ole og John ut at det var på tide å starte fiskesesongen 2007. Riktignok stod det å lese i avisene at det var uvær over hele Sør-Norge, men en liten kikk ut av vinduet tydet ikke på at dette hadde noe med den lokale virkeligheten å gjøre. De bestemte seg for å vende nesen mot gode, gamle Rolfstangen, siden de regnet med å kunne stå der og ha vinden (ja, Per, altså) i ryggen.

Våre helter ankom Rolfstangen i to-tiden. Jan Ole hev ut noe makrell på bånn med én stang mens han dengte sluk med en annen, og John prøvde seg med fluestangen. Fisken hadde øyensynlig ikke lyst på noe av dette til middag, og Per gjorde dessuten fluekastingen vanskelig. Etter et par timer ble godplassen på Halden brygge ledig, og fiskerlagets to utsendinger flyttet dit. Nå ble det satset knallhardt på makrell på bånn.

Hvittingstimen fra Vestlandet hadde funnet Oslofjorden og passert Drøbaksundet. – Her var det jo skikkelig gunstig, sa de alle i kor, – men enda bedre blir det nok hvis vi drar bort på vestkanten, for da kan vi ha vinden i ryggen. Dessuten er det ikke så mange innvandrere som lager hvitløkslukt i oppgangen der. Kom, vi stikker!

Idet solen gikk ned, ankom hvittingstimen Rolfstangen, hvor de til sin store fornøyelse kunne konstatere at middagen var servert, i form av av ferdig filetert og oppdelt makrell pyntet med perler i lystige farver. Gunstig for oss, tenkte de, og begynte å legge i seg.

Deler av fangsten. Verdens trinneste småsei kan såvidt skimtes i mengden.

Dermed tiltok endelig festen for våre to helter. I en time eller to bet det så konstant at det var plent umulig å få tatt seg en kaffe- og/eller røkepause – de rakk ikke engang stramme opp snøret før en hvitting satt fast i den andre enden. John ble på et tidspunkt såpass utmattet at han så seg nødt til å effektivisere ved å sveive inn fisken saktere, i håp om at én til skulle bite på. Det fungerte, og han kunne med stor tilfredshet dra opp to hvitting på én gang. Dermed mente han å kunne ta pause med god samvittighet.

Jan Ole fikk aldri mer enn én fisk pr. kast, men til gjengjeld fikk han mye større fisk enn John – den største var en diger torskejævel på tre kilo. I tillegg fikk han opp en ny art for fiskerlaget Fisfiskfisk – en sypike. John supplerte med en bitteliten sei, men det er liksom ikke like stas.

Da hvittingstimen endelig innså at de skulle ha holdt seg hjemme, og dro tilbake dit de kom fra, hadde sytten av dem havnet på land, hvorav tretten hadde måttet bøte med livet. I tillegg kom altså to torsk, en sei og en sypike. Fiskerlaget Fiskfiskfisk har klare ambisjoner om å fortsette fiskeåret 2007 på minst like høyt nivå. Følg med i neste episode!

Jan Ole gjør det han er best til: poserer med torsk.

John er strålende fornøyd med å ha effektivisert hvitting-sankingen.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Sist søndag bestemte jeg meg for å benytte anledningen til å få en av øyene utenfor Oslo for meg selv mens resten av byens befolkning satt inne og så på fotball. Valget falt på Gressholmen, hvor jeg aldri hadde vært før. Jeg ankom øya i fem-tiden og begynte å gå mot Rambergøya – etter flyfotoene på Internettet å dømme, burde nemlig dette være det allergunstigste stedet å fiske.

Imidlertid skulle det vise seg relativt håpløst å finne et anstendig sted å slå seg ned. På Rambergøya var et enten skrekkelig grunt eller vanskelig å komme til på grunn av tyve meter høye klippevegger som stupte rett ned i det frådende havet. (Ok, «frådende» er å ta i, men siklende var det i hvert fall.) På Heggholmen blåste det såpass kraftig at jeg hadde problemer med å holde meg oppreist.

Etter å ha trasket rundt i en times tid uten å ha fått tatt mer enn ti-femten kast, fant jeg til slutt en kjempeplass, selvfølgelig ca. femti meter fra der båten legger til. Her rigget jeg opp en stang med paternoster-tackle agnet med skjemte reker. Etter kort tid bet en torsk på anslagsvis halvannet hekto på. Denne ble behørig fotografert før den fikk svømme tilbake til mammaen sin.

Deretter fulgte en ganske lang periode med smånapping uten fast fisk før ting begynte å skje: Noe jeg først trodde var ruggen, men som viste seg å være en torsk på rundt 400 gram, bet på. Samtidig gjorde årets drøyeste skybrudd sitt ytterste for å ta livet av meg, og båten som kunne ha bragt meg tilbake til sivilisasjonen, la fra kai. Regntøy er for pingler, så i løpet av fem minutter var jeg så gjennomvåt som jeg kunne bli – klærme mine kunne rett og slett ikke holde på mer vann enn de allerede hadde absorbert. Jeg vurderte seriøst å bare droppe å kaste agnet ut i sjøen, siden det regnet tett nok til at fisken lett ville ha kunnet svømme gjennom luften opp til fjellhyllen jeg stod på.

Den siste timen før neste båt gikk inn til Oslo, gikk med til et heller patetisk forsøk på å søke dekning under en liten, pjuskete furu, vri opp klærne mine, og fange nok en halvannethektos-torsk.

Her er den første monstertorsken. De to øvrige ble ikke fotografert, da kameraet mitt ikke er laget for bruk under vann.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn