Poster merket med ‘sei’

Tidlig i mai var det på høy tid å gjennomføre Fiskfiskfisks tradisjonrike haifisketur, som skulle ha gått av stabelen i fjor høst, men som da ble avlyst på grunn av svinepest. Og nå er det på høy tid å skrive om turen.

Jan Ole holder på å falle i vannet. Halvor redder stang og fisk, Marte redder Jan Ole.

Ambisjonene var som vanlig høye. Vi skulle ta minst syv arter, hvorav to eller tre bruskfisk. Jan Ole mente han skulle fange seg en brugde.

Da vi ankom Nesoddens beste haifiskebrygge i åttetiden om kvelden, ble vi først litt satt ut av at vi kunne se hvordan det så ut der, med vann og landskap og det hele – alle tidligere haifiskeekspedisjoner har nemlig foregått om høsten eller vinteren i stummende mørke. Men vi lot oss ikke avskrekke så lett, brave som vi er. Vi fyrte opp grillen, tok oss en pinne, rigget stengene og fikk makrellfileten ut på havet.

Skuffende lenge var det skuffende lite som skjedde. Deretter skjedde det noe. Det som skjedde, var at Halvor skrek «Øy, Jan Ole! Stanga di!» og løp av gårde for å redde Jan Oles reservestang, som var i ferd med å bli dratt på sjøen. Halvor dro inn fisken, en torsk på 1,3 kilo, mens Jan Ole var mest opptatt av nesten å falle i vannet. Dermed var kveldens første fisk og brælepoeng sikret.

Liv Mette med hvitting.

Haien lot vente på seg. Det nappet nå og da, men fisken var ikke så flink til å sette seg fast. Unntaket var den fisken som nappet på Liv Mettes stang. Den var flink. Liv Mette dro snart opp en sypike, deretter en liten torsk, en liten sei og tre hvitting. I tillegg mottok hun mange gratulasjoner og misunnelige blikk, og Gus fikk kjeft av resten av gutta for å  dra med seg dama på fisketur og la henne ta all fisken. Makan.

De nevnte gutta jobbet på spreng for å rette opp balansen, og etter hvert klarte Jan Ole – til allmenn muntrasjon – å dra opp e lita fløndre. Gus fikk en torsk. Halvor og jeg fikk hver vår snegle.

Hilde fanget to torsk ved hjelp av en senestump og en krok. Damenes aften, altså. Makan.

Tradisjonelt er det meningen at fisket skal ta seg opp når det begynner å skumre. Det gjorde det ikke. Det ble helt dødt. Ikke et napp. Vi tok oss en pinne. Vi grillet litt fisk. Vi grillet noen pølser. Vi tok oss en pinne til. Fremdeles ikke et napp. Marte og Hilde kastet inn håndkleet. Vi andre holdt ut. Vi tok oss en pinne.

Jan Ole demonstrerer hvordan samer spiser pølse

Da det begynte å lysne igjen, skjedde det noe. Det begynte å nappe. Jeg dro opp en torsk. Jeg observerte stadig smånapping. Jeg sveivet inn for å sjekke agnet og oppdaget at smånappingen skyldtes en hvitting som formodentlig hadde sittet på kroken en halvtimes tid.

I syvtiden om morgenen konkluderte vi med at det må blåse storm hvis man skal fiske hai, og ga opp. Men til høsten. Til høsten ligger den haien så sinnssykt tynt an.

Fangsten

• 8 torsk
• 4 hvitting
• 1 sei
• 1 sypike
• 1 e lita fløndre

Turens bræle

Det var en viss diskusjon om dette. Noen mente tittelen skulle tilfalle meg, med henvisning til hvittingepisoden. Men ærlig talt. Jan Ole holdt på å falle i vannet, og en fisk klarte nesten å stikke av med stangen hans. Dessuten taler vel bildene for seg selv. Herved erklærer jeg derfor Jan Ole for turens bræle.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Jeg får nok innrømme det først som sist, jeg stammer fra en lang rekke med sjømenn og bønder.. Min fars familie kommer fra en øy utenfor Kristiansund: Smøla. Du kan si hva du vil om stedet, men gode fiskemuligheter er det iallefall der. For en god stund tilbake tok jeg turen opp dit for å hilse på slektninger og selvfølgelig for å fiske.

På tur med fetter Jon Erik

Hummer, en liten knurr og krabbeklør!

Min fetter Jon Erik eier ei lita fiskeskøyte og han var mer enn glad for å ta meg med på tur for å dra breiflabb garn.

Vi dro ut den første oktober, noe som skulle vise seg å være en heldig dato å dra breiflabbgarn på, da hummerfisket starter den samme dagen og jaggu var det en stor deilig hummer som hadde vaset seg inn i garnet sammen med en liten hær av krabber. Hummeren tok vi vare på men krabbene ble most med en klubbe etter at vi hadde tatt av de klørne som var verdt spare på. Hummeren fikk jeg ta med meg hjem som bursdagsgave, da jeg fyller år den andre oktober. Breiflabb ble det også!

Søt liten breiflabb..

Deilig krabbemos! Krabbene er vanskelige å få ut av garnet, derfor moses de bare med en klubbe.

Skipper Jon Erik tar fisk ut av garnet.

Litt av fangsten..

Fangst i Garn

• Hummer
• Breiflabb
• Berggylte
• Masse torsk
• Masse sei
• En hær av Krabber
• Kveite
• Makrell
• Lyr
• E stor fløndre eller to

På tur med Onkel Andreas

En søt liten uer

Min onkel Andreas var også villig til å ta meg med ut til hans favorittplasser i ei lita balje av en båt. Dagen før hadde vi vært ute og satt en del krabbeteiner, for vi er alle enige om at krabbe smaker litt for godt til å være sant, og krabbe ble det nok av. Det er jammen noe annet å fiske i båt utenfor Smøla enn å stå på land og fiske i Oslofjorden. Sørgelig nok døde min onkel ett års tid etter denne turen, og med ham kunnskapen om mange gode fiskesteder. Andreas kjente skjærgården utenfor Smøla som sin egen bukselomme. Jeg er veldig glad for at jeg har fått muligheten til å være med han på så mange turer som jeg har. Det er ingen tvil om at Smøla er grunnen til min iver etter å fiske er så sterk som den er. Fangsten ble både variert og ganske så stor og når en kommer i land er det bare å begynne på rensking og filetering, da er det jammen bra å ha ei bestemor som ar jobbet på krabbefabrikk.

Bestemor instruerer i kunsten å rense krabbe.

Skipper Andreas.

Deler av krabbefangsten. Strandkrabbene er med fordi dette er en av Linns livretter (Min fars nye kone fra Thailand).

Fangst på stang

• Uer
• Torsk
• Sei
• Lyr
• Makrell

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Min søster og hennes mann ble en onsdag i april med på fisketur i embeds medfør – denne fisketuren vil du etterhvert kunne lese om i spalten “Woman tester fritidsaktiviteter” (eller var det utendørsaktiviteter?) i bladet hvis navn tilsvarer første ord i spaltens.

Jeg tenkte det ville være lurt faktisk å få fisk nå som jeg hadde et pressekorps på slep, så vi satset på den ufeilbarlige metoden reke på bånn på Halden brygge.

Søster Heidi, som var med som aktivitetstester og skribent, fikk låne den fineste stangen min og klarte stort sett å lempe reke og lodd ut i sjøen på egen hånd. Og jommen fikk hun ikke fisk også: en bitteliten torsk.

Selv sikret jeg årets første, andre og tredje fisk, nærmere bestemt to tøysetorsk og en sei av omtrent samme kaliber. Sistnevnte var størst, og kan vel ha veid sånn cirka 100 gram.

Svoger Christian Magnus var stort sett opptatt med å fotografere fiskerne og fangsten, men fant også tid til å denge litt sluk, som det heter på fint. Han hadde på en liten sei som falt av idet han skulle til å løfte den opp på land.

Personlig syntes jeg det var en fin tur, men jeg glemte dessverre å spørre de andre om de var enige.

John

Heidi bræler.

John får fisk.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Slik ser det ut på vestkanten under orkaner.

Da orkanen Per den andre helgen i januar traff Vestlandet, ble det urolige tilstander blant den lokale hvittingstimen. Vel var de vant til dårlig vær på de kanter, men orkan var nå litt i drøyeste laget, mente de. Da vinden oven i kjøpet var utstyrt med et så tåpelig navn, ble det litt for mye for dem. – Dette gidder vi ikke, sa de.  – Vi stikker og finner en fjord som vinden  (ja, Per, altså) ikke blåser rett inn i. Så la de på svøm i håp om roligere vann og bedre navgitte værfenomener.

Omtrent samtidig fant Jan Ole og John ut at det var på tide å starte fiskesesongen 2007. Riktignok stod det å lese i avisene at det var uvær over hele Sør-Norge, men en liten kikk ut av vinduet tydet ikke på at dette hadde noe med den lokale virkeligheten å gjøre. De bestemte seg for å vende nesen mot gode, gamle Rolfstangen, siden de regnet med å kunne stå der og ha vinden (ja, Per, altså) i ryggen.

Våre helter ankom Rolfstangen i to-tiden. Jan Ole hev ut noe makrell på bånn med én stang mens han dengte sluk med en annen, og John prøvde seg med fluestangen. Fisken hadde øyensynlig ikke lyst på noe av dette til middag, og Per gjorde dessuten fluekastingen vanskelig. Etter et par timer ble godplassen på Halden brygge ledig, og fiskerlagets to utsendinger flyttet dit. Nå ble det satset knallhardt på makrell på bånn.

Hvittingstimen fra Vestlandet hadde funnet Oslofjorden og passert Drøbaksundet. – Her var det jo skikkelig gunstig, sa de alle i kor, – men enda bedre blir det nok hvis vi drar bort på vestkanten, for da kan vi ha vinden i ryggen. Dessuten er det ikke så mange innvandrere som lager hvitløkslukt i oppgangen der. Kom, vi stikker!

Idet solen gikk ned, ankom hvittingstimen Rolfstangen, hvor de til sin store fornøyelse kunne konstatere at middagen var servert, i form av av ferdig filetert og oppdelt makrell pyntet med perler i lystige farver. Gunstig for oss, tenkte de, og begynte å legge i seg.

Deler av fangsten. Verdens trinneste småsei kan såvidt skimtes i mengden.

Dermed tiltok endelig festen for våre to helter. I en time eller to bet det så konstant at det var plent umulig å få tatt seg en kaffe- og/eller røkepause – de rakk ikke engang stramme opp snøret før en hvitting satt fast i den andre enden. John ble på et tidspunkt såpass utmattet at han så seg nødt til å effektivisere ved å sveive inn fisken saktere, i håp om at én til skulle bite på. Det fungerte, og han kunne med stor tilfredshet dra opp to hvitting på én gang. Dermed mente han å kunne ta pause med god samvittighet.

Jan Ole fikk aldri mer enn én fisk pr. kast, men til gjengjeld fikk han mye større fisk enn John – den største var en diger torskejævel på tre kilo. I tillegg fikk han opp en ny art for fiskerlaget Fisfiskfisk – en sypike. John supplerte med en bitteliten sei, men det er liksom ikke like stas.

Da hvittingstimen endelig innså at de skulle ha holdt seg hjemme, og dro tilbake dit de kom fra, hadde sytten av dem havnet på land, hvorav tretten hadde måttet bøte med livet. I tillegg kom altså to torsk, en sei og en sypike. Fiskerlaget Fiskfiskfisk har klare ambisjoner om å fortsette fiskeåret 2007 på minst like høyt nivå. Følg med i neste episode!

Jan Ole gjør det han er best til: poserer med torsk.

John er strålende fornøyd med å ha effektivisert hvitting-sankingen.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn