Poster merket med ‘reke på bånn’

Tidlig i mai var det på høy tid å gjennomføre Fiskfiskfisks tradisjonrike haifisketur, som skulle ha gått av stabelen i fjor høst, men som da ble avlyst på grunn av svinepest. Og nå er det på høy tid å skrive om turen.

Jan Ole holder på å falle i vannet. Halvor redder stang og fisk, Marte redder Jan Ole.

Ambisjonene var som vanlig høye. Vi skulle ta minst syv arter, hvorav to eller tre bruskfisk. Jan Ole mente han skulle fange seg en brugde.

Da vi ankom Nesoddens beste haifiskebrygge i åttetiden om kvelden, ble vi først litt satt ut av at vi kunne se hvordan det så ut der, med vann og landskap og det hele – alle tidligere haifiskeekspedisjoner har nemlig foregått om høsten eller vinteren i stummende mørke. Men vi lot oss ikke avskrekke så lett, brave som vi er. Vi fyrte opp grillen, tok oss en pinne, rigget stengene og fikk makrellfileten ut på havet.

Skuffende lenge var det skuffende lite som skjedde. Deretter skjedde det noe. Det som skjedde, var at Halvor skrek «Øy, Jan Ole! Stanga di!» og løp av gårde for å redde Jan Oles reservestang, som var i ferd med å bli dratt på sjøen. Halvor dro inn fisken, en torsk på 1,3 kilo, mens Jan Ole var mest opptatt av nesten å falle i vannet. Dermed var kveldens første fisk og brælepoeng sikret.

Liv Mette med hvitting.

Haien lot vente på seg. Det nappet nå og da, men fisken var ikke så flink til å sette seg fast. Unntaket var den fisken som nappet på Liv Mettes stang. Den var flink. Liv Mette dro snart opp en sypike, deretter en liten torsk, en liten sei og tre hvitting. I tillegg mottok hun mange gratulasjoner og misunnelige blikk, og Gus fikk kjeft av resten av gutta for å  dra med seg dama på fisketur og la henne ta all fisken. Makan.

De nevnte gutta jobbet på spreng for å rette opp balansen, og etter hvert klarte Jan Ole – til allmenn muntrasjon – å dra opp e lita fløndre. Gus fikk en torsk. Halvor og jeg fikk hver vår snegle.

Hilde fanget to torsk ved hjelp av en senestump og en krok. Damenes aften, altså. Makan.

Tradisjonelt er det meningen at fisket skal ta seg opp når det begynner å skumre. Det gjorde det ikke. Det ble helt dødt. Ikke et napp. Vi tok oss en pinne. Vi grillet litt fisk. Vi grillet noen pølser. Vi tok oss en pinne til. Fremdeles ikke et napp. Marte og Hilde kastet inn håndkleet. Vi andre holdt ut. Vi tok oss en pinne.

Jan Ole demonstrerer hvordan samer spiser pølse

Da det begynte å lysne igjen, skjedde det noe. Det begynte å nappe. Jeg dro opp en torsk. Jeg observerte stadig smånapping. Jeg sveivet inn for å sjekke agnet og oppdaget at smånappingen skyldtes en hvitting som formodentlig hadde sittet på kroken en halvtimes tid.

I syvtiden om morgenen konkluderte vi med at det må blåse storm hvis man skal fiske hai, og ga opp. Men til høsten. Til høsten ligger den haien så sinnssykt tynt an.

Fangsten

• 8 torsk
• 4 hvitting
• 1 sei
• 1 sypike
• 1 e lita fløndre

Turens bræle

Det var en viss diskusjon om dette. Noen mente tittelen skulle tilfalle meg, med henvisning til hvittingepisoden. Men ærlig talt. Jan Ole holdt på å falle i vannet, og en fisk klarte nesten å stikke av med stangen hans. Dessuten taler vel bildene for seg selv. Herved erklærer jeg derfor Jan Ole for turens bræle.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Da snøen forleden dag bestemte seg for å dra tilbake dit den kom fra, avtalte Reka og Jan Ole å undersøke läget på Bestemorstranda. Visstnok er dette et frekt sted å hente seg litt sjøørret, fordi det er en slik liten elv som renner ut der, og sjøørret trives best i brakkvann. Lørdag 10. mars rettet våre helter kursen mot Bestemorstranda. Dette innebar en kort togtur til Holmlia og fire minutter med buss til stoppestedet som passende heter Fiskevollen. Derfra er det omtrent et kvarter å gå, men med diverse omveier er det ikke noe problem å gå dit på en time – hvis man skulle ønske å bruke lenger tid.

Vel fremme kastet Jan Ole en sluk på havet. Så begynte vi å fiske. Det ble slukbanking en times tid. Dette medføre ingen fisk, foruten at Reka hadde en torsk “etter”. De ni varmegradene og den store solen værmeldingen hadde varslet, uteble i like stor grad som fisken. Etter å fist til en bedre fiskeplass (hvilket innebar en skikkelig kronglete skogstur), var det på tide å finne frem sterkere krutt. Fisken var jo åpenbart ikke særlig interessert i billigsluk fra Torshov Sport. Sterkere krutt betyr som regel reke på bånn. Dette viste seg dog å være like forgjeves. Muligens fordi fisken på østkanten foretrekker en kurry istedenfor reke.

Ellers er området velegnet for fiske. Det er mange plasser langs veien, og til tross for en bønsj polakker er det ikke noe stress å finne et sted. Det er ganske grunt i området (i hvert fall der vi var), men bunnforholdene var ikke spesielt vanskelige.

Reka banker sluk

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Slik ser det ut på vestkanten under orkaner.

Da orkanen Per den andre helgen i januar traff Vestlandet, ble det urolige tilstander blant den lokale hvittingstimen. Vel var de vant til dårlig vær på de kanter, men orkan var nå litt i drøyeste laget, mente de. Da vinden oven i kjøpet var utstyrt med et så tåpelig navn, ble det litt for mye for dem. – Dette gidder vi ikke, sa de.  – Vi stikker og finner en fjord som vinden  (ja, Per, altså) ikke blåser rett inn i. Så la de på svøm i håp om roligere vann og bedre navgitte værfenomener.

Omtrent samtidig fant Jan Ole og John ut at det var på tide å starte fiskesesongen 2007. Riktignok stod det å lese i avisene at det var uvær over hele Sør-Norge, men en liten kikk ut av vinduet tydet ikke på at dette hadde noe med den lokale virkeligheten å gjøre. De bestemte seg for å vende nesen mot gode, gamle Rolfstangen, siden de regnet med å kunne stå der og ha vinden (ja, Per, altså) i ryggen.

Våre helter ankom Rolfstangen i to-tiden. Jan Ole hev ut noe makrell på bånn med én stang mens han dengte sluk med en annen, og John prøvde seg med fluestangen. Fisken hadde øyensynlig ikke lyst på noe av dette til middag, og Per gjorde dessuten fluekastingen vanskelig. Etter et par timer ble godplassen på Halden brygge ledig, og fiskerlagets to utsendinger flyttet dit. Nå ble det satset knallhardt på makrell på bånn.

Hvittingstimen fra Vestlandet hadde funnet Oslofjorden og passert Drøbaksundet. – Her var det jo skikkelig gunstig, sa de alle i kor, – men enda bedre blir det nok hvis vi drar bort på vestkanten, for da kan vi ha vinden i ryggen. Dessuten er det ikke så mange innvandrere som lager hvitløkslukt i oppgangen der. Kom, vi stikker!

Idet solen gikk ned, ankom hvittingstimen Rolfstangen, hvor de til sin store fornøyelse kunne konstatere at middagen var servert, i form av av ferdig filetert og oppdelt makrell pyntet med perler i lystige farver. Gunstig for oss, tenkte de, og begynte å legge i seg.

Deler av fangsten. Verdens trinneste småsei kan såvidt skimtes i mengden.

Dermed tiltok endelig festen for våre to helter. I en time eller to bet det så konstant at det var plent umulig å få tatt seg en kaffe- og/eller røkepause – de rakk ikke engang stramme opp snøret før en hvitting satt fast i den andre enden. John ble på et tidspunkt såpass utmattet at han så seg nødt til å effektivisere ved å sveive inn fisken saktere, i håp om at én til skulle bite på. Det fungerte, og han kunne med stor tilfredshet dra opp to hvitting på én gang. Dermed mente han å kunne ta pause med god samvittighet.

Jan Ole fikk aldri mer enn én fisk pr. kast, men til gjengjeld fikk han mye større fisk enn John – den største var en diger torskejævel på tre kilo. I tillegg fikk han opp en ny art for fiskerlaget Fisfiskfisk – en sypike. John supplerte med en bitteliten sei, men det er liksom ikke like stas.

Da hvittingstimen endelig innså at de skulle ha holdt seg hjemme, og dro tilbake dit de kom fra, hadde sytten av dem havnet på land, hvorav tretten hadde måttet bøte med livet. I tillegg kom altså to torsk, en sei og en sypike. Fiskerlaget Fiskfiskfisk har klare ambisjoner om å fortsette fiskeåret 2007 på minst like høyt nivå. Følg med i neste episode!

Jan Ole gjør det han er best til: poserer med torsk.

John er strålende fornøyd med å ha effektivisert hvitting-sankingen.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Synodus saurus

Det er grenser for hvor lenge det kan være gøy å fange mort og e lita fløndre. Jan Ole og John var i hvert fall lei, og i slutten av september hev de seg på en chartertur til Azorene for å fange seg en monsterfisk. Målet var å leie en storviltbåt og tømme Atlanterhavet for blue marlin, men først måtte fisket fra land testes.

Om morgenen dagen etter ankomst lusket vi oss ned til havnen i den vesle byen vi var havnet i, Vila Franca. Her stod gutta med ti meter lange stenger, og vi ble et øyeblikk bekymret for at de teleskopiske åttefoterne våre ville være litt for pinglete. Bekymringen varte dog ikke lenge – det ble fort klart at gutta ikke fikk annet enn fisk på størrelse med fyrstikkesker. Vi hadde lyst på større fisk, og vi mente bestemt at det burde være mulig å fange noen slike med diverse sluker, spinnere og wobblere. Dette måtte vi, etter er par timers iherdig fisking uten napp, innse var feil. Vi pakket sammen stengene og gikk opp i byen for å handle litt portvin og pølse. Et par måltider og noen drinker senere ruslet vi ned på moloen igjen, overbevist om at kveldsfiske var tingen. Feil igjen. Gutta fikk småfisk, vi fikk ingenting.

Neste dag dro vi inn til Ponta Delgada – den største byen på Azorene – for å se etter en båt vi kunne leie. Vi fant ingen båt, men til gjengjeld fant vi en kineser som solgte bitte små kroker. Disse kjøpte vi, sammen med mer portvin, en liter av det lokale ildvannet Aguardente og en pølse. På kvelden la vi en slagplan for hvordan vi skulle lure den elendige fisken.

Turens første fisk. Det gedigne gliset skyldes Johns feilaktige overbevisning om at dette er Fiskfiskfisks fisk nummer 100.

Dag tre ble slagplanen satt ut i livet: Først kjøpte vi oss en pose med reker, akkar og fiskeslo. Vel nede ved havnen knøt vi på de aller minste av de bitte små krokene, agnet med mikroskopiske akkarbiter og hev ut. Kort tid etter dro John fisk nummer én på land: En Diplodus sargus, på engelsk kjent som white seabream, på norsk ikke kjent som noe som helst. Den neste timen dro vi kjapt opp ytterligere syv stykker av disse, samt 6 okseøyefisk (Boops boops).

Neste skritt i den brilliante slagplanen vi hadde kokt sammen, var å bruke småfisken som agn. Vi gikk ut på moloen, hvor vi antok at den store fisken holdt til. Jan Ole var først ute med å rigge til bunnmeite med større krok og en okseøyefisk som agn. Nesten umiddelbart begynte noe å røske i snøret, og Jan Ole kunne sveive opp noe som definitivt ikke kunne karakteriseres som akvariefisk: En grønn firfislefisk (Synodus saurus), bedre kjent som en schtøgg jævel med schwære tenner.

Dessverre skulle utysket vise seg å være turens siste fisk fra land – vi merket ingenting mer enn smånapping ved gjentatte forsøk med okseøyefisk på bånn. Det var på tide å slutte med tøysefisket, få tak i en båt og fange noe digert.

Jan Oles første fisk, en Diplodus sargus

Deilig okseøyefisk (Boops boops).

Jan Ole lurer på hva i alle dager han har dratt opp av havet, og om tingen er farlig.

Shit!

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

John og e lita fløndre. Sistnevnte i profil.

I det siste har det blitt litt vel mange turer i marka uten annen fangst enn små tøysemort, så i går fant jeg ut at tiden var inne for å satse på gode, gamle reke på bånn i sjøen. Jeg ankom Bygdøy i to-tiden, hvor jeg gikk ut på godplassen rett til venstre for stranden på Huk, rigget opp stang og tripod og fikk slengt ut et par kroker agnet med deilige reker fra Bunnpris. Fisken kunngjorde umiddelbart at den godt kunne tenke seg reker til middag, men det skulle vise seg at jeg ikke var stort flinkere til å kroke fisken på dette utstyret enn på fluestangen.

Etter hvert flyttet jeg på meg for å kunne sitte i ly for den forferdelige vinden som herjet, og samtidig byttet jeg ut de fancy sirkelkrokene med gode, gammeldagse J-kroker. Dette gav ganske umiddelbart resultater – etter ti minutters tid var den første e lita fløndra på land. Jeg er ingen kløpper på artsbestemmelse av e lita fløndre, så jeg var usikker på om fisken egnet seg som menneskeføde. Imidlertid hadde fisken svelget agnet med krok, perler og det hele, så den ble kakket i hodet. Etter et lite kirurgisk inngrep var kroken ute, ble agnet med ny reke, og kastet ut. Før jeg hadde rukket å stramme opp snøret, satt e lita fløndre nummer to. Denne var pent kroket i munnviken og fikk friheten tilbake.

Kort tid etter sprellet fisk nummer tre i den andre enden av snøret. Under innsveivingen satte jeg meg fast, men etter litt forsiktig røsking røk krokfortommen. Fisken satt fremdeles på den andre kroken, og ble med opp på land. Det viste seg at den var kroket i halen, men ved nærmere ettersyn ble det klart at den faktisk også hadde bitt på – den hadde nemlig en kokt reke i munnen. Den hadde altså spist agnet av kroken uten å sette seg fast, bare for rett etterpå å tre kroken gjennom halen. Det er ikke akkurat Nobelpris-kanditater vi har med å gjøre i sjøen. Denne fikk også svømme tilbake dit den kom fra. Riktignok vil den nok ha litt vondt i halen sin noe dager, men det er ikke mer enn frekke agntyver fortjener.

E lita fløndre. Frådende hav i bakgrunnen.

Ved mørkets frembrudd hadde fisken spist seg mett på Bunnpris-reker, og jeg bestemte meg for å gå tilbake til godplassen for å denge litt sluk. Allerede på kast nummer to satt en liten tass på, men den kom seg raskt løs. Sluken var en av de jeg kjøpte på Nille i sommer. Slukene er forsåvidt helt fine, men jeg oppdaget nå at stålet i krokene er omtrent like hardt som tyggegummi og like rustfritt som en russisk oljetanker. Jeg gikk over til en jig med solid krok, men den ville ikke fisken ha. Etter en times jig-denging dro jeg hjem og laget meg deilig fløndremiddag av fisken, som viste seg å være en skrubbe.

E lita fløndre'n'chips.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Da himmelen over Oslo forleden søndag så ut til å true med regn, så John seg nødt til å ta turen ut til Gressholmen igjen. Etter å ha ventet en time på båten, som valge ikke å korrespondere med den korresponderende bussen, kom han seg ut på øyen, rigget opp stangen og kastet en sluk på sjøen. Deretter knøt han på en ny sluk og begynte å fiske. Dette fortsatte han med en god stund.

Fangsten ble ikke noe å skrive hjem om, men det ble et hyggelig gjensyn med e lita fløndre, som ikke hadde vist seg på Johns fisketurer siden mai. Både fløndra og en liten torsk som også våget seg på land fikk, svømme tilbake til mammaen sin uten å bli utsatt for dreping eller fotografering.

Slik fangst:

• E lita fløndre
• En torsk
• Et vepsestikk
  

  Slik deilig fiskeplass, et slukkast fra der fergen legger til.

  

  Kaniner finnes på Gressholmen.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Sist søndag bestemte jeg meg for å benytte anledningen til å få en av øyene utenfor Oslo for meg selv mens resten av byens befolkning satt inne og så på fotball. Valget falt på Gressholmen, hvor jeg aldri hadde vært før. Jeg ankom øya i fem-tiden og begynte å gå mot Rambergøya – etter flyfotoene på Internettet å dømme, burde nemlig dette være det allergunstigste stedet å fiske.

Imidlertid skulle det vise seg relativt håpløst å finne et anstendig sted å slå seg ned. På Rambergøya var et enten skrekkelig grunt eller vanskelig å komme til på grunn av tyve meter høye klippevegger som stupte rett ned i det frådende havet. (Ok, «frådende» er å ta i, men siklende var det i hvert fall.) På Heggholmen blåste det såpass kraftig at jeg hadde problemer med å holde meg oppreist.

Etter å ha trasket rundt i en times tid uten å ha fått tatt mer enn ti-femten kast, fant jeg til slutt en kjempeplass, selvfølgelig ca. femti meter fra der båten legger til. Her rigget jeg opp en stang med paternoster-tackle agnet med skjemte reker. Etter kort tid bet en torsk på anslagsvis halvannet hekto på. Denne ble behørig fotografert før den fikk svømme tilbake til mammaen sin.

Deretter fulgte en ganske lang periode med smånapping uten fast fisk før ting begynte å skje: Noe jeg først trodde var ruggen, men som viste seg å være en torsk på rundt 400 gram, bet på. Samtidig gjorde årets drøyeste skybrudd sitt ytterste for å ta livet av meg, og båten som kunne ha bragt meg tilbake til sivilisasjonen, la fra kai. Regntøy er for pingler, så i løpet av fem minutter var jeg så gjennomvåt som jeg kunne bli – klærme mine kunne rett og slett ikke holde på mer vann enn de allerede hadde absorbert. Jeg vurderte seriøst å bare droppe å kaste agnet ut i sjøen, siden det regnet tett nok til at fisken lett ville ha kunnet svømme gjennom luften opp til fjellhyllen jeg stod på.

Den siste timen før neste båt gikk inn til Oslo, gikk med til et heller patetisk forsøk på å søke dekning under en liten, pjuskete furu, vri opp klærne mine, og fange nok en halvannethektos-torsk.

Her er den første monstertorsken. De to øvrige ble ikke fotografert, da kameraet mitt ikke er laget for bruk under vann.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn