Poster merket med ‘nesodden’

Tidlig i mai var det på høy tid å gjennomføre Fiskfiskfisks tradisjonrike haifisketur, som skulle ha gått av stabelen i fjor høst, men som da ble avlyst på grunn av svinepest. Og nå er det på høy tid å skrive om turen.

Jan Ole holder på å falle i vannet. Halvor redder stang og fisk, Marte redder Jan Ole.

Ambisjonene var som vanlig høye. Vi skulle ta minst syv arter, hvorav to eller tre bruskfisk. Jan Ole mente han skulle fange seg en brugde.

Da vi ankom Nesoddens beste haifiskebrygge i åttetiden om kvelden, ble vi først litt satt ut av at vi kunne se hvordan det så ut der, med vann og landskap og det hele – alle tidligere haifiskeekspedisjoner har nemlig foregått om høsten eller vinteren i stummende mørke. Men vi lot oss ikke avskrekke så lett, brave som vi er. Vi fyrte opp grillen, tok oss en pinne, rigget stengene og fikk makrellfileten ut på havet.

Skuffende lenge var det skuffende lite som skjedde. Deretter skjedde det noe. Det som skjedde, var at Halvor skrek «Øy, Jan Ole! Stanga di!» og løp av gårde for å redde Jan Oles reservestang, som var i ferd med å bli dratt på sjøen. Halvor dro inn fisken, en torsk på 1,3 kilo, mens Jan Ole var mest opptatt av nesten å falle i vannet. Dermed var kveldens første fisk og brælepoeng sikret.

Liv Mette med hvitting.

Haien lot vente på seg. Det nappet nå og da, men fisken var ikke så flink til å sette seg fast. Unntaket var den fisken som nappet på Liv Mettes stang. Den var flink. Liv Mette dro snart opp en sypike, deretter en liten torsk, en liten sei og tre hvitting. I tillegg mottok hun mange gratulasjoner og misunnelige blikk, og Gus fikk kjeft av resten av gutta for å  dra med seg dama på fisketur og la henne ta all fisken. Makan.

De nevnte gutta jobbet på spreng for å rette opp balansen, og etter hvert klarte Jan Ole – til allmenn muntrasjon – å dra opp e lita fløndre. Gus fikk en torsk. Halvor og jeg fikk hver vår snegle.

Hilde fanget to torsk ved hjelp av en senestump og en krok. Damenes aften, altså. Makan.

Tradisjonelt er det meningen at fisket skal ta seg opp når det begynner å skumre. Det gjorde det ikke. Det ble helt dødt. Ikke et napp. Vi tok oss en pinne. Vi grillet litt fisk. Vi grillet noen pølser. Vi tok oss en pinne til. Fremdeles ikke et napp. Marte og Hilde kastet inn håndkleet. Vi andre holdt ut. Vi tok oss en pinne.

Jan Ole demonstrerer hvordan samer spiser pølse

Da det begynte å lysne igjen, skjedde det noe. Det begynte å nappe. Jeg dro opp en torsk. Jeg observerte stadig smånapping. Jeg sveivet inn for å sjekke agnet og oppdaget at smånappingen skyldtes en hvitting som formodentlig hadde sittet på kroken en halvtimes tid.

I syvtiden om morgenen konkluderte vi med at det må blåse storm hvis man skal fiske hai, og ga opp. Men til høsten. Til høsten ligger den haien så sinnssykt tynt an.

Fangsten

• 8 torsk
• 4 hvitting
• 1 sei
• 1 sypike
• 1 e lita fløndre

Turens bræle

Det var en viss diskusjon om dette. Noen mente tittelen skulle tilfalle meg, med henvisning til hvittingepisoden. Men ærlig talt. Jan Ole holdt på å falle i vannet, og en fisk klarte nesten å stikke av med stangen hans. Dessuten taler vel bildene for seg selv. Herved erklærer jeg derfor Jan Ole for turens bræle.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Egentlig skulle vi ut på haifiske på vår faste plass. Men siden john er blitt angrepet av steinbitinfluensa bestemte vi oss for å iverksette plan B. Jeg og Jan Ole tok båten til Nesodden, tilbake til opprinelsen. Ja stedet der fiskfiskfisk oppstod. Vi hadde planlagt godt og i sekken var det godt med klær, godteri, knaskepølse, kaffe pinne og fiskeutstyr. Vi rigget oss til, med hodelykter og to stenger hver. Og som vanlig var den valgte fisketeknikk makrell på bånn.

Første kast.. napp som slapp.

Stille.. Vi spiser ekkel pølse.. Den ene pølsa Jan Ole hadde med var defekt, heldig vis hadde han med reserveknaskepølse som ikke var defekt.

Bitteliten hvitting

Putselig er der napp på tre stenger samtidig no som skaper ett visst kaos. Men når vi omsider får sveivet inn så oppdager vi at det kun er to av stengene som faktisk har napp, det ene snøret til Jan Ole hadde bestemt seg for å kose med det andre. Opp av det mørke havet kom det to bettesmå hvitting, som vi pent gav tilbake til poseidon.

Stille.. vi drikker pinne, spiser kake..

Napp igjen, og Jan Ole sveiver heltemodig inn og i kroken sitter det en torsk med et enormt hode i forhold til den magre kroppen. En såkallt bræle torsk. Torsken fikk lov til å svømme ned til familien sin igjen.

Stille.. litt mere pinne..

Så biter ruggen. Fisken er faktisk så stor at stanga til Jan Ole knekker og jeg må holde andre del av stanga mens jan ole sveiver inn. Ruggen blir halt helt opp mot land og vi får se et beist av en torsk, men så ryker snøret og vi kan se det grønne lyset fra cracklight pinnen, som sitter i kjeven på beistet, sakte forsvinne ned i dypet.

Stille.. mer pinne..

Jan Ole kaster nappvarsleren og litt mere takkel på sjøen..

Stille..

Det biter igjen, det er ruggen. men pøbeltorsken kjører seg fast i bunnen og snøret ryker, jeg faller bakover.

stille.. regnvær og mer pinne..

Så napper det i flere stenger igjen. Mens jeg trekker opp en fin middagstorsk trekker Jan Ole opp en deserthvitting og det er dette som ble det vi fikk med oss hjem. Vi kunne i allefall glede oss over at vi har fyllt på med ca 200 g bly, et lite lass med kroker og snøre. Ikke minst over en utrolig fin tur.

Fangsten..

Mer pinne ble fortært på nesoddbåten sammen med alle de stivpyntede folka som skulle på byen.

Fangst
3 hvitting
2 torsk

Turens brælre ble nok Jan Ole for fremragende godt utstyr.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Merk: Denne rapporten kan inneholde mangler og små ukorrektheter i kronologien grunnet forfatterens velutviklede prokrastineringsevner. Men det understrekes at fisk og vekt skal være korrekt.

Søndag 27. april var det klart for en aldri så liten nesoddtur. John, Jan Ole, Leo og Elin møttes glade og opplagte på kaia da vi fikk sms fra initiativtaker Gustav. Han kunne melde at han hadde sovet godt og ville komme en time senere. Resten av gjengen kom seg på båten, nøt kaffe og svele mens vi snakket om hva vi skulle dra opp. Målet for dagen var sei, lyr, torsk, knurr og e lita fløndre. Vel ankomne ved Hornstranda var det bare å få orden på utstyret og kaste uti. Elin tjente sitt første brælepoeng allerede i startfasen, da hun glemte å sjekke at snøret satt som det skulle.

Den alltid velforberedte pingvinen hadde vært mindre forutseende denne dagen, og latt være å ta opp agna fra fryseren på forhånd. Dette løste han verdensvant med å slenge posen med makrellfiletpakka ut i vannet, bundet fast med fiskesnøre. Og slik gikk det til at Elin var den første som fikk fisk. For frossen makrell er også fisk.(Nytt brælepoeng.)

Etter en times tid dukka glade Holberg opp, og dro etter ei stund inn den lyren han har krangla med over lengre tid. Første levende fisk! Det var en pen lyr på 1,65 kilo, og Leo ofra nesten livet for å hjelpe

Kranglelyr.

Og omtrent her i historien skal det vise seg at dramaet med frossenmakrellen ennå ikke var over.

”Den flyter utover, Jan Ole!” sa Elin
”Neida, den henger i den ene snora enn… nei.”
”Og pakka er på vei ut av posen.”
”Neeei!”

Tissen

Så fulgte noen hektiske minutter med fisking av frossenmakrell på nytt. Da Pingsta klarte etter litt adrenalinpumping, roping og knøling å redde mesteparten av agna. Men brælepoeng ble likevel utdelt.

Herr Grande var den neste til å få fisk. Den deilige seien veide 0,32 kilo. Elin ble misunnelig, og valgte å hente en snaut halvannenkilos torsk på sluk. Da var hun nok fornøyd, for hun slutta å fiske fisk og begynte å dra opp andre rare ting isteden. En stygg liten tiss, en klædæsj og ikke mindre enn to sjøstjerner halte hun i land før hun pakka sammen, i tillegg til å miste fem sluker og ikke minst ryke snøret helt inne ved snella midt i et kast.

Gustav trakk en liten hvitting før Jan Ole og Leo ga opp og tusla hjemover. Det var nok fordi de var de eneste to som ikke hadde fått fisk. Vel – mer kaffe og pinne på resten, som var bestemt på å holde ut en time til. Takket være denne besluttsomheten kunne John dra Nesoddruggen! Hvis man myser gjennom et mobilkamera fra akkurat riktig vinkel var fisken nesten like stor som John selv. Hvis ikke veide den 3,24 kilo, og det var nok til å frambringe et lykkelig glis på granden.
Den morsomme marken den hadde i magesekken sto nok for 15 av de grammene. (Bjæk!)

Ruggen og ruggsjefen.

All fisken er oppspist.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur, unntatt kanskje Leo og Jan Ole. Men siden de feiga ut har de ikke uttalerett.:p

– Elin

Gla'tex med torsk

Redningsaksjon hvor Ping og Leo setter livet på spill for Gustavs lyr.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Etter en braksuksess av en haifisketur i fjor, en tur som kanskje troner på toppen av alle legendariske turer med fiskfiskfisk, bestemte vi oss for å gjenta suksessen i år. Samme sted, samme klokkeslett, samme agn, samme taktikk og samme idotiske plan: Fiske hai midtvinters. Den eneste forskjellen var at vi i år utvidet sirkelen av haifiskere, The Hai Society, til å inkludere Tex og Reka.

Etter å ha kjørt Jan Oles undervannsbil på haiwayen fra Oslo til haifiskestedet langt nedpå Nesodden, ankom vi brygga sånn ca hai elleve på kvelden. Kvelden var helt fantastisk til å være 28. desember. Al Gore hadde sørget for å gi oss åtte varmegrader, vindstille og opphold.

Det tok ikke mange minuttene fra ankomst til vi hadde hver vår makrellbunnmeite nedi havdypet. Erfaring har nemlig vist at den beste måten å fiske hai på er ille svære biter med makrell, festet på ille svære kroker som man kaster ille dypt neri sjøen. Og det tok heller ikke lang tid før Reka fikk på kveldens første fisk: En rugg! Haieluja! Reka måtte kjempe for å forsøke å dra ruggen opp av dypet. Spenningen spredte seg blant publikum. Kunne det være en hai? Var haien sterkere enn Reka? Kom den til å slå rekorden fra i fjor?

Reka kjemper for å dra Ruggen i land

Dessverre glapp den hailvettes ruggen. Snøret til Reka røk tvert av – mest sannsynlig fordi det var en kjempehai som rullet snøret rundt de spisse tennene sine i en kamp om liv og død. Dernest fordi Reka valgte å ikke sette på det tykke snøret sitt før han dro hjemmefra.

Deretter begynte noen lange timer med venting på at ruggen skulle bite på igjen. I mellomtiden moret vi oss med å dra i land en del hvitting. Hvitting viste seg forøvrig å bli den store slagerfisken for 2007 og 47 % av alle fisk fiskerlaget fisket i fjor var hvitting. Totalt landet vi åtte hvittinger i løpet av kvelden. Den styggeste fikk Reka og kan sees på det nydelige bildet til høyre.

Til tross for fem personer, seks fiskestenger og syv timer – ble det ikke noe hai denne kvelden. Antakelig var all haien gått i haiding lenger ute i sjøen. Eller så hadde den haiket med danskebåten for å dra på haisatur. Eller så var den på Haiti.

Planen for 2008 er allerede klar: Vi skal benytte de neste ti/elleve månedene på å studere sjøkart og satelittbilder for å finne et nytt og bedre sted for haifisketuren 2008. Et dypt sted med gunstige omgivelser for å dra en svær hairugg i land.

Bræling var det også forbausende lite av. Det nærmeste vi kom var Jan Oles alvorlige snøresammentukling som kom omtrent fem minutter etter at han sa “Det er bare å kaste uti, så tar vi problemet når det kommer”. De høye kastene stod Elin for – som støtt og stadig overgikk sine egne høyderekorder – til hennes egen begeistring og vår andres redsel for å få et blylodd og ekkel makrellfilet i hodet.

(Her skulle jeg skrevet et lite haiku, men seriøst – det var umulig å finne på noe bra. Har du et bra haiku? Send det inn til fiskfiskfisk – og DU har muligheten til å vinne fine haieffekter!)

Gus m/rævklut speider ut mot det åpne havet.

John slår inn skallen på en liten hvitting. En litting som Elin pleier å kalle det.

Jan Ole med nydelig hodelykt

Sent på kvelden. Meget sent på kvelden.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Småflekket rødhai

Vi skriver den 25. november 2006. Klokken er omtrent 18:00 og fiskfiskfisk, representert ved alle tre fiskerne, er på vei til sitt mest usannsynlige fiskeprosjekt til nå. Målsetning: Hai. Sted: Nesodden. Taktikk: Store krokær og dypt vann.

Det supre stedet vi hadde funnet, lå omtrent tre kvarters kjøring fra Oslobyen. Det var utstyrt med to brygger, hvorav den ene var finere enn den andre. Rett utenfor brygga var det kanskje 30 meter dypt, og rett utenfor rett utenfor brygga var det omtrent 100 meter dypt. Ifølge Fiskfiskfisks Avdeling for Etterretning på Nesodden (FAEN) skal haien bevege seg fra det dypeste dypet, til det litt grunnere dypet om natten for å beite eller no’. Planen var altså å slå til etter mørkets frembrudd.

Beredt på det meste (foruten storm) ankom vi etterhvert fiskeplassen. Det var storm. Dette medførte endel kløn, fordi det viste seg umulig å merke når det var napp på grunn av den sterke vinden. Gus var dog snarrådig og fant seg ly bak et lite bryggehus. Snart fulgte Jan Ole etter, mens Johner’n var sikker i sin sak og kjempet mot elementene for fisk. Etter en stund ropte John “Fisk!”, og jommen fikk han seg ikke en hvitting. Deretter ropte John “Fisk!”, og jommen fikk han seg ikke enda en hvitting. Deretter ropte han “Fisk!” endel ganger til, uten å få noe fisk, men mest for å irritere Gus og Jan Ole. Innimellom dro han opp litt fisk som han ikke merket hadde bitt på.

Sånn i nitiden fikk Jan Ole sin første fisk for kvelden. Vel, fisk og fisk Fru Blom. Det var en paddetorsk (Raniceps raninus). En slimete og feit latfisk, som sjelden gidder å bite på sportsfiskeutstyr. Den ser ut som et forvokst rompetroll, og blir sjelden over 30 cm. Dog, enda en art på listen over arter.

En liten time etter paddetorskfadesen skjer omtrent følgende samtale:
Gus: – FISK!
John og Jan Ole: – Er’e ruggen?
Gus: – Det er noe svære greier.
Jan Ole: – Det er sikkert en ål.
Gus: Det er hai!
(Alle ramler kollektivt av)

Hai på kroken..

Gus har prestert å fange seg en småflekket rødhai (Scyliorhinus canicula). Dette er en av våre minste haiarter, og blir omtrent en meter lang og veier omtrent 2 kg. Denne var litt mindre enn det. Den hadde bitt på en deilig krok med makrellfilet. Endelig, for kanskje første gang i fiskfiskfisks historie, klarte vi å faktisk fange det vi var ute etter. Lyrfiske på Nesodden endte uten lyr (men med et tonn makrell). Ørretturen i Lillomarka endte uten ørret (men med et par stakkarslige abbor). Fiske-havet-tomt-
for-fisk-turen ved Halden Brygge endte med et par makrell og en torsk og noe ræl. Fluefisketurene endte vel for det meste i klønete kasting og heller få fisk. Endelig var det suksess. Champagnen kunne sprettes. Sigaren fyres opp. Rakettene sendes til værs. Julaften og nyttårsaften på en gang. Vi kunne endelig lande på hangarskipet og si “Mission accomplished”. En milepæl i fiskfiskfisks korte historie var nådd.

Etter haien tok det noen timer før vi landet. Det gikk også noen timer uten action. En hel del timer faktisk. Ikke før klokken 3 begynte det å jazze seg opp igjen. Jan Ole fisket seg en torskerugg, før Gus også fikk seg en deilig torskerugg. To fine torsker på rundt 2 kg. Deretter var det igjen dødt. En pinne senere, og fiskfiskfisk rettet kompasset mot Oslobyen og feis hjemover.

En legendarisk aften var over.

Slimete paddetorsk

Jan Ole og torsken poserer med deilige ansiktsuttrykk.

Gus poserer med deilig torsk.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn