Det er litt uklart hva Gus synes om bålet han har laget.
Sekker skulle slepes, bål skulle brennes, pinner skulle pimpes, og fisk skulle fanges. Den siste helgen i august var det tid for fiskerlaget Fiskfiskfisks første markatur. Etter en kort diskusjon over kartboken falt valget på Aurevann, som ifølge nevnte bok skulle være Lillomarkas beste ørretvann. I tillegg så det ut til å være mulig å komme seg dit uten å måtte traske altfor lenge rundt i buskaset.
Dette med tilgjengeligheten stemte forsåvidt. Vi tok utgangspunkt i Steinbruvann og fulgte en godt merket sti derfra til vi kom frem til Aurevann. Dette var bare sånn passe kronglete og tok omtrent en halvtime. Imidlertid hadde vi bestemt oss for å telte ved nordenden av vannet, stien hadde ledet oss til sydenden. Det går stier langsmed hele Aurevann, men vi syntes disse så skumle ut, og vendte heller nesen rett ut i skogen, hvor stien virket langt mer fremkommelig.
Denne vurderingen skulle vise seg ikke å ha vært helt god, da den medførte halvannen times trøstesløs vandring i tettvokst smågran og forsering av diverse stup og kløfter. Idet regnet plutselig bestemte seg for å lage et helvete for oss, ble vi pent nødt til å slenge opp teltet der vi stod – nærmere bestemt i en ujevn skråning like ved Søndre Aurevannsputt.
Kort tid etter at teltet var montert, tok heldigvis himmelen seg sammen og innså at dette regnet den hadde gående, strengt tatt var unødvendig. Mens vi mumlet noe om at vi kanskje burde vurdere innkjøp av regntøy før neste tur, begynte vi å rigge opp stengene. Snart hadde Gus og Jan Ole mark og søkke liggende på bunnen av putten, mens John satset på samme agn under en dupp. Fisken annonserte sitt nærvær ved å vake fra tid til annen, men mark ville den ikke ha. Det er vanskelig å klandre fisken for dette, siden mark faktisk ikke ser videre godt ut. Ergerlig var det likefullt.
Etter en times tid uten napp bestemte vi oss for å rusle ned til turens opprinnelige mål, altså Aurevann. Forholdene var omtrent de samme her: spredte vak, men ingen napp på hverken mark, flue og dupp eller spinner. Omtrent ved solnedgang begynte endelig noe å skje. Abboren fikk lyst på marken Gus hadde liggende på bunnen, og et par av dem ble ubønnhørlig kakket i hodet. John fant en flekk uten altfor mange trær, satte opp fluestangen og fikk en fisk til å forsøke å spise en fjærmyggimitasjon. Det klarte den dessverre ikke, og fisken slapp unna.
Lettere skuffet over den begrensede fangsten innså vi etterhvert at det nok var lurt å komme seg tilbake til teltet. Gus var den eneste av oss som hadde husket å ta med lommelykt, så Jan Ole og John snublet og falt mens de mumlet noe om at de kanskje burde vurdere innkjøp av hodelykt før neste tur.
Mm, deilig middag.
Vel fremme ved teltet fikk vi (Gus) fyr på bålet og laget oss litt deilig middag. Til forrett tok vi oss en sigg og en pinne, hovedretten bestod av foliebakte grønnsaker og bacon på tortellini med ricotta og spinat, og til dessert ble det flambert småabbor og kantareller. Deretter noen flere runder med sigg og pinne før vi tok kvelden.
Neste morgen var vi tidlig oppe for å få med oss det visstnok gunstige morgenfisket. Etter å ha kokt kaffe og laget ostesmørbrød på bålet, pakket vi sammen og dro med oss sekker og telt tilbake til Aurevann. I løpet av den første halvtimen kastet en liten abbor seg over Johns sluk. Flere fisk var dessuten interessert i tørrfluene han presenterte for dem, men siden han var ute av trening med fluestangen, klarte han ikke å kroke en eneste av dem. Hos Jan Ole og Gus nappet det overhodet ikke.
I løpet av morgenentimene og formiddagen beveget vi oss langsmed vestsiden av vannet, hvor det gikk en sti som viste seg å være langt mer fremkommelig enn den skumle stien vi hadde forlatt på motsatt side dagen i forveien. Fisket var imidlertid fremdeles bedrøvelig; ingen av oss var i kontakt med fisk etter ovvennevnte episode med tørrfluene. Da det i fire-tiden begynte å blåse og tordne, og det så ut til at himmelen igjen pønsket på noe vått, innså vi nederlaget. Vi hadde tapt, ørreten hadde vunnet. Vi pakket sammen fiskeutstyret og tok turen tilbake til sivilisasjonen.
Turens bræle
Konkurransen var hard denne gangen. Gus gjorde sitt beste for å skjære i stykker og brenne opp hendene sine, mens John var nær ved å falle i vannet igjen, i tillegg til at han klarte å kile seg fast mellom to trær. Den suverene vinneren ble allikevel Jan Ole, som blant annet klarte å sette seg fast i et tre og bunnen på samme kast, dorget med spinner inne i skogen, lot liggeunderlaget sitt blåse på vannet, og igjen satte seg fast i et tre i et forsøk på berge underlaget ved hjelp av Johns fluestang. Gratulerer!
Fangsten
Tre usle abbor. (Beklager, Jan Ole – trær og liggeunderlag teller ikke.)
Jan Ole har fanget seg et tre.
Gus viser stolt frem den flotte stangholderen han har spikket.
Jan Ole tøffer seg med samekniven sin.
Det er fullt mulig å lage deilig mat i skogen.
1/3 av fangsten.
VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)
