Poster merket med ‘hvitting’

Tidlig i mai var det på høy tid å gjennomføre Fiskfiskfisks tradisjonrike haifisketur, som skulle ha gått av stabelen i fjor høst, men som da ble avlyst på grunn av svinepest. Og nå er det på høy tid å skrive om turen.

Jan Ole holder på å falle i vannet. Halvor redder stang og fisk, Marte redder Jan Ole.

Ambisjonene var som vanlig høye. Vi skulle ta minst syv arter, hvorav to eller tre bruskfisk. Jan Ole mente han skulle fange seg en brugde.

Da vi ankom Nesoddens beste haifiskebrygge i åttetiden om kvelden, ble vi først litt satt ut av at vi kunne se hvordan det så ut der, med vann og landskap og det hele – alle tidligere haifiskeekspedisjoner har nemlig foregått om høsten eller vinteren i stummende mørke. Men vi lot oss ikke avskrekke så lett, brave som vi er. Vi fyrte opp grillen, tok oss en pinne, rigget stengene og fikk makrellfileten ut på havet.

Skuffende lenge var det skuffende lite som skjedde. Deretter skjedde det noe. Det som skjedde, var at Halvor skrek «Øy, Jan Ole! Stanga di!» og løp av gårde for å redde Jan Oles reservestang, som var i ferd med å bli dratt på sjøen. Halvor dro inn fisken, en torsk på 1,3 kilo, mens Jan Ole var mest opptatt av nesten å falle i vannet. Dermed var kveldens første fisk og brælepoeng sikret.

Liv Mette med hvitting.

Haien lot vente på seg. Det nappet nå og da, men fisken var ikke så flink til å sette seg fast. Unntaket var den fisken som nappet på Liv Mettes stang. Den var flink. Liv Mette dro snart opp en sypike, deretter en liten torsk, en liten sei og tre hvitting. I tillegg mottok hun mange gratulasjoner og misunnelige blikk, og Gus fikk kjeft av resten av gutta for å  dra med seg dama på fisketur og la henne ta all fisken. Makan.

De nevnte gutta jobbet på spreng for å rette opp balansen, og etter hvert klarte Jan Ole – til allmenn muntrasjon – å dra opp e lita fløndre. Gus fikk en torsk. Halvor og jeg fikk hver vår snegle.

Hilde fanget to torsk ved hjelp av en senestump og en krok. Damenes aften, altså. Makan.

Tradisjonelt er det meningen at fisket skal ta seg opp når det begynner å skumre. Det gjorde det ikke. Det ble helt dødt. Ikke et napp. Vi tok oss en pinne. Vi grillet litt fisk. Vi grillet noen pølser. Vi tok oss en pinne til. Fremdeles ikke et napp. Marte og Hilde kastet inn håndkleet. Vi andre holdt ut. Vi tok oss en pinne.

Jan Ole demonstrerer hvordan samer spiser pølse

Da det begynte å lysne igjen, skjedde det noe. Det begynte å nappe. Jeg dro opp en torsk. Jeg observerte stadig smånapping. Jeg sveivet inn for å sjekke agnet og oppdaget at smånappingen skyldtes en hvitting som formodentlig hadde sittet på kroken en halvtimes tid.

I syvtiden om morgenen konkluderte vi med at det må blåse storm hvis man skal fiske hai, og ga opp. Men til høsten. Til høsten ligger den haien så sinnssykt tynt an.

Fangsten

• 8 torsk
• 4 hvitting
• 1 sei
• 1 sypike
• 1 e lita fløndre

Turens bræle

Det var en viss diskusjon om dette. Noen mente tittelen skulle tilfalle meg, med henvisning til hvittingepisoden. Men ærlig talt. Jan Ole holdt på å falle i vannet, og en fisk klarte nesten å stikke av med stangen hans. Dessuten taler vel bildene for seg selv. Herved erklærer jeg derfor Jan Ole for turens bræle.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Glad John med E lita fløndre.

Sist søndag tok John med seg Jadiel på fisketur på Hovedøya. Jadiel er fra Mexico, og siden de stort sett bare har sånn gigantisk sailfish der, var han svært opprømt over muligheten til å få fanget seg e lita fløndre.

Både John og Jadiel klarte å sette sammen stenger, agne, kaste ut og vente. Jadiel klarte nesten å fange et stykke drivved, og fra tid til annen nappet det litt. Det tok en stund før det kom fisk på land, men etter en times tid dro John det som med skam å melde var årets første fisk opp av vannet: e lita fløndre!

E lita fløndren fikk friheten tilbake, og våre to helter ventet tålmodig videre. De ventet ganske til de fikk nok. Da de hadde fått nok, og akkurat skulle til å pakke sammen, fant en liten hvitting det for godt å sette seg fast på en av Johns kroker. Dermed kom årets foreløpige fangst opp i hele to fisk. Vi får håpe det blir flere, ellers blir vi pent nødt til å gå til innkjøp av domenet fiskfiskfisk.no.

Jadiel fanger drivved.

John i sitt rette element: med sigg i kjeften og fisk mellom hendene.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Lenge har undertegnede planlagt å ta opp fisking, og gjort flere løse avtaler med det relativt eksklusive fiskerlaget Fiskfskfisk. Og endelig, i pinsehelga, skulle det bli alvor av praten. Langøyene var stedet, og det noe ambisiøse målet var sju slag.

Selv ankom jeg lørdag ettermiddag, litt senere enn resten av deltagerne. Men ingen hadde dratt i land så mye som en støvel, og i hvert fall ikke en støvel, da jeg dukket opp. Jeg mista en sluk før jeg skjønte at jeg måtte gjøre som gutta og fiske med agn. På denne turen var det John som fikk dra i land den første fisken – en deilig hvitting. Og etter dette kom de på løpende bånd. John dro inn to på en gang, nydelig dokumentert av kameramann Ole, og Gustav gjorde samme bragd. Så vidt jeg vet mistet vi oversikten over hvittingfordelig.

Innimellom all hvittingen skjedde det en rekke interessante ting. Jeg tenkte jeg skulle gå mine egne veier som alltid, og vente litt med denna mainstreamfisken. Så jeg dro inn turens første torsk isteden. En deilig torsk på ca. en kilo. Han skulle vise seg å være turens største. (John sin var ba liten.) Gustav fikk en klædæsj samt nesten e lita fløndre. Ole fikk ingenting, men sov ganske mye. Sent på kvelden dro John inn e lita fløndre, og så var det tid for mat, pinne på termos og å bli gjennomsiktige.

Søndagen skulle vise seg ikke å være fullt så innbringende som lørdagen. Det første stedet vi prøvde ga dårlig uttelling, selv om Jan Ole fikk et alien-egg. Så vi flytta oss til brygga vi hadde brukt dagen før. Men det viste seg også å være en tålmodighetsprøve. Jeg fikk øvd en del på å kaste langt isteden for høyt, og framover istedenfor bakover. Og det er jo bra. Etter noen timer med et par innbilte napp kasta vi oss på mikromeite isteden, for å nå målet om sju slag og fordi det var gøy. Det ga uttellig. Det ble dratt opp et par småtassær. (Eller svartkutling om du vil.) Da vi nesten hadde gitt opp og var i ferd med å begynne å pakke sammen dro Pingster en bergnebb, og så var det tid for at Texærn skulle hente opp turens tøffeste fisk: Jeg huka en horngjel etter rompa med 11 grams sluk. Og så fiiin! Han het Holger og smakte bedre enn noen av de andre fiskene.

Stakkars Holger. Han ble så forvirra at han bet seg selv i halen. Det kan ikke ha vært særlig behagelig med de tenna.

Brælepoeng til John for at han mista telt, sovepose og liggeunderlag mens han løp til båten.

Såh. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, og samlet fangst var som følger:

20 hvitting
2 torsk
2-3-4 svartkutling
1-2-3 bergnebb
1 e lita fløndre
1 horngjel
2 klædæsj
1 alienegg
1 rævklut

Og turens utmerkelser:

Turens bræle: Elin
Største fisk: Elin
Kuleste fisk: Elin
Høyeste kast: Elin
Korteste kast: Elin
Flest sluker mistet: Elin
Flest søkker mistet: John
Turens syvsover: Ole
Turens dårligste kondis: John

Fisketex

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn

Slik ser det ut på vestkanten under orkaner.

Da orkanen Per den andre helgen i januar traff Vestlandet, ble det urolige tilstander blant den lokale hvittingstimen. Vel var de vant til dårlig vær på de kanter, men orkan var nå litt i drøyeste laget, mente de. Da vinden oven i kjøpet var utstyrt med et så tåpelig navn, ble det litt for mye for dem. – Dette gidder vi ikke, sa de.  – Vi stikker og finner en fjord som vinden  (ja, Per, altså) ikke blåser rett inn i. Så la de på svøm i håp om roligere vann og bedre navgitte værfenomener.

Omtrent samtidig fant Jan Ole og John ut at det var på tide å starte fiskesesongen 2007. Riktignok stod det å lese i avisene at det var uvær over hele Sør-Norge, men en liten kikk ut av vinduet tydet ikke på at dette hadde noe med den lokale virkeligheten å gjøre. De bestemte seg for å vende nesen mot gode, gamle Rolfstangen, siden de regnet med å kunne stå der og ha vinden (ja, Per, altså) i ryggen.

Våre helter ankom Rolfstangen i to-tiden. Jan Ole hev ut noe makrell på bånn med én stang mens han dengte sluk med en annen, og John prøvde seg med fluestangen. Fisken hadde øyensynlig ikke lyst på noe av dette til middag, og Per gjorde dessuten fluekastingen vanskelig. Etter et par timer ble godplassen på Halden brygge ledig, og fiskerlagets to utsendinger flyttet dit. Nå ble det satset knallhardt på makrell på bånn.

Hvittingstimen fra Vestlandet hadde funnet Oslofjorden og passert Drøbaksundet. – Her var det jo skikkelig gunstig, sa de alle i kor, – men enda bedre blir det nok hvis vi drar bort på vestkanten, for da kan vi ha vinden i ryggen. Dessuten er det ikke så mange innvandrere som lager hvitløkslukt i oppgangen der. Kom, vi stikker!

Idet solen gikk ned, ankom hvittingstimen Rolfstangen, hvor de til sin store fornøyelse kunne konstatere at middagen var servert, i form av av ferdig filetert og oppdelt makrell pyntet med perler i lystige farver. Gunstig for oss, tenkte de, og begynte å legge i seg.

Deler av fangsten. Verdens trinneste småsei kan såvidt skimtes i mengden.

Dermed tiltok endelig festen for våre to helter. I en time eller to bet det så konstant at det var plent umulig å få tatt seg en kaffe- og/eller røkepause – de rakk ikke engang stramme opp snøret før en hvitting satt fast i den andre enden. John ble på et tidspunkt såpass utmattet at han så seg nødt til å effektivisere ved å sveive inn fisken saktere, i håp om at én til skulle bite på. Det fungerte, og han kunne med stor tilfredshet dra opp to hvitting på én gang. Dermed mente han å kunne ta pause med god samvittighet.

Jan Ole fikk aldri mer enn én fisk pr. kast, men til gjengjeld fikk han mye større fisk enn John – den største var en diger torskejævel på tre kilo. I tillegg fikk han opp en ny art for fiskerlaget Fisfiskfisk – en sypike. John supplerte med en bitteliten sei, men det er liksom ikke like stas.

Da hvittingstimen endelig innså at de skulle ha holdt seg hjemme, og dro tilbake dit de kom fra, hadde sytten av dem havnet på land, hvorav tretten hadde måttet bøte med livet. I tillegg kom altså to torsk, en sei og en sypike. Fiskerlaget Fiskfiskfisk har klare ambisjoner om å fortsette fiskeåret 2007 på minst like høyt nivå. Følg med i neste episode!

Jan Ole gjør det han er best til: poserer med torsk.

John er strålende fornøyd med å ha effektivisert hvitting-sankingen.

• Del med verden
• Digg denne posten
• Anbefal på Facebook
• Buzz det ut
• Del via MySpace
• Del via Reddit
• Del dette med snublere
• Del på Twitter
• Abonner på kommentarer i denne posten
• Fortell en venn