Slått av småunger..
Det viser seg at to unger på henholdsvis 4 og 6 år ikke bare har slått fiskfiskfisk sin rekord, men også norgesrekorden for småflekket rødhai. Du kan lese mer om det på Dagbladets sider.
Det viser seg at to unger på henholdsvis 4 og 6 år ikke bare har slått fiskfiskfisk sin rekord, men også norgesrekorden for småflekket rødhai. Du kan lese mer om det på Dagbladets sider.
Tidlig i mai var det på høy tid å gjennomføre Fiskfiskfisks tradisjonrike haifisketur, som skulle ha gått av stabelen i fjor høst, men som da ble avlyst på grunn av svinepest. Og nå er det på høy tid å skrive om turen.
Ambisjonene var som vanlig høye. Vi skulle ta minst syv arter, hvorav to eller tre bruskfisk. Jan Ole mente han skulle fange seg en brugde.
Da vi ankom Nesoddens beste haifiskebrygge i åttetiden om kvelden, ble vi først litt satt ut av at vi kunne se hvordan det så ut der, med vann og landskap og det hele – alle tidligere haifiskeekspedisjoner har nemlig foregått om høsten eller vinteren i stummende mørke. Men vi lot oss ikke avskrekke så lett, brave som vi er. Vi fyrte opp grillen, tok oss en pinne, rigget stengene og fikk makrellfileten ut på havet.
Skuffende lenge var det skuffende lite som skjedde. Deretter skjedde det noe. Det som skjedde, var at Halvor skrek «Øy, Jan Ole! Stanga di!» og løp av gårde for å redde Jan Oles reservestang, som var i ferd med å bli dratt på sjøen. Halvor dro inn fisken, en torsk på 1,3 kilo, mens Jan Ole var mest opptatt av nesten å falle i vannet. Dermed var kveldens første fisk og brælepoeng sikret.
Haien lot vente på seg. Det nappet nå og da, men fisken var ikke så flink til å sette seg fast. Unntaket var den fisken som nappet på Liv Mettes stang. Den var flink. Liv Mette dro snart opp en sypike, deretter en liten torsk, en liten sei og tre hvitting. I tillegg mottok hun mange gratulasjoner og misunnelige blikk, og Gus fikk kjeft av resten av gutta for å dra med seg dama på fisketur og la henne ta all fisken. Makan.
De nevnte gutta jobbet på spreng for å rette opp balansen, og etter hvert klarte Jan Ole – til allmenn muntrasjon – å dra opp e lita fløndre. Gus fikk en torsk. Halvor og jeg fikk hver vår snegle.
Hilde fanget to torsk ved hjelp av en senestump og en krok. Damenes aften, altså. Makan.
Tradisjonelt er det meningen at fisket skal ta seg opp når det begynner å skumre. Det gjorde det ikke. Det ble helt dødt. Ikke et napp. Vi tok oss en pinne. Vi grillet litt fisk. Vi grillet noen pølser. Vi tok oss en pinne til. Fremdeles ikke et napp. Marte og Hilde kastet inn håndkleet. Vi andre holdt ut. Vi tok oss en pinne.
Da det begynte å lysne igjen, skjedde det noe. Det begynte å nappe. Jeg dro opp en torsk. Jeg observerte stadig smånapping. Jeg sveivet inn for å sjekke agnet og oppdaget at smånappingen skyldtes en hvitting som formodentlig hadde sittet på kroken en halvtimes tid.
I syvtiden om morgenen konkluderte vi med at det må blåse storm hvis man skal fiske hai, og ga opp. Men til høsten. Til høsten ligger den haien så sinnssykt tynt an.
Det var en viss diskusjon om dette. Noen mente tittelen skulle tilfalle meg, med henvisning til hvittingepisoden. Men ærlig talt. Jan Ole holdt på å falle i vannet, og en fisk klarte nesten å stikke av med stangen hans. Dessuten taler vel bildene for seg selv. Herved erklærer jeg derfor Jan Ole for turens bræle.
Etter en braksuksess av en haifisketur i fjor, en tur som kanskje troner på toppen av alle legendariske turer med fiskfiskfisk, bestemte vi oss for å gjenta suksessen i år. Samme sted, samme klokkeslett, samme agn, samme taktikk og samme idotiske plan: Fiske hai midtvinters. Den eneste forskjellen var at vi i år utvidet sirkelen av haifiskere, The Hai Society, til å inkludere Tex og Reka.
Etter å ha kjørt Jan Oles undervannsbil på haiwayen fra Oslo til haifiskestedet langt nedpå Nesodden, ankom vi brygga sånn ca hai elleve på kvelden. Kvelden var helt fantastisk til å være 28. desember. Al Gore hadde sørget for å gi oss åtte varmegrader, vindstille og opphold.
Det tok ikke mange minuttene fra ankomst til vi hadde hver vår makrellbunnmeite nedi havdypet. Erfaring har nemlig vist at den beste måten å fiske hai på er ille svære biter med makrell, festet på ille svære kroker som man kaster ille dypt neri sjøen. Og det tok heller ikke lang tid før Reka fikk på kveldens første fisk: En rugg! Haieluja! Reka måtte kjempe for å forsøke å dra ruggen opp av dypet. Spenningen spredte seg blant publikum. Kunne det være en hai? Var haien sterkere enn Reka? Kom den til å slå rekorden fra i fjor?

Reka kjemper for å dra Ruggen i land
Dessverre glapp den hailvettes ruggen. Snøret til Reka røk tvert av – mest sannsynlig fordi det var en kjempehai som rullet snøret rundt de spisse tennene sine i en kamp om liv og død. Dernest fordi Reka valgte å ikke sette på det tykke snøret sitt før han dro hjemmefra.
Deretter begynte noen lange timer med venting på at ruggen skulle bite på igjen. I mellomtiden moret vi oss med å dra i land en del hvitting. Hvitting viste seg forøvrig å bli den store slagerfisken for 2007 og 47 % av alle fisk fiskerlaget fisket i fjor var hvitting. Totalt landet vi åtte hvittinger i løpet av kvelden. Den styggeste fikk Reka og kan sees på det nydelige bildet til høyre.
Til tross for fem personer, seks fiskestenger og syv timer – ble det ikke noe hai denne kvelden. Antakelig var all haien gått i haiding lenger ute i sjøen. Eller så hadde den haiket med danskebåten for å dra på haisatur. Eller så var den på Haiti.
Planen for 2008 er allerede klar: Vi skal benytte de neste ti/elleve månedene på å studere sjøkart og satelittbilder for å finne et nytt og bedre sted for haifisketuren 2008. Et dypt sted med gunstige omgivelser for å dra en svær hairugg i land.
Bræling var det også forbausende lite av. Det nærmeste vi kom var Jan Oles alvorlige snøresammentukling som kom omtrent fem minutter etter at han sa “Det er bare å kaste uti, så tar vi problemet når det kommer”. De høye kastene stod Elin for – som støtt og stadig overgikk sine egne høyderekorder – til hennes egen begeistring og vår andres redsel for å få et blylodd og ekkel makrellfilet i hodet.
(Her skulle jeg skrevet et lite haiku, men seriøst – det var umulig å finne på noe bra. Har du et bra haiku? Send det inn til fiskfiskfisk – og DU har muligheten til å vinne fine haieffekter!)

Gus m/rævklut speider ut mot det åpne havet.

John slår inn skallen på en liten hvitting. En litting som Elin pleier å kalle det.
Vi skriver den 25. november 2006. Klokken er omtrent 18:00 og fiskfiskfisk, representert ved alle tre fiskerne, er på vei til sitt mest usannsynlige fiskeprosjekt til nå. Målsetning: Hai. Sted: Nesodden. Taktikk: Store krokær og dypt vann.
Det supre stedet vi hadde funnet, lå omtrent tre kvarters kjøring fra Oslobyen. Det var utstyrt med to brygger, hvorav den ene var finere enn den andre. Rett utenfor brygga var det kanskje 30 meter dypt, og rett utenfor rett utenfor brygga var det omtrent 100 meter dypt. Ifølge Fiskfiskfisks Avdeling for Etterretning på Nesodden (FAEN) skal haien bevege seg fra det dypeste dypet, til det litt grunnere dypet om natten for å beite eller no’. Planen var altså å slå til etter mørkets frembrudd.
Beredt på det meste (foruten storm) ankom vi etterhvert fiskeplassen. Det var storm. Dette medførte endel kløn, fordi det viste seg umulig å merke når det var napp på grunn av den sterke vinden. Gus var dog snarrådig og fant seg ly bak et lite bryggehus. Snart fulgte Jan Ole etter, mens Johner’n var sikker i sin sak og kjempet mot elementene for fisk. Etter en stund ropte John “Fisk!”, og jommen fikk han seg ikke en hvitting. Deretter ropte John “Fisk!”, og jommen fikk han seg ikke enda en hvitting. Deretter ropte han “Fisk!” endel ganger til, uten å få noe fisk, men mest for å irritere Gus og Jan Ole. Innimellom dro han opp litt fisk som han ikke merket hadde bitt på.
Sånn i nitiden fikk Jan Ole sin første fisk for kvelden. Vel, fisk og fisk Fru Blom. Det var en paddetorsk (Raniceps raninus). En slimete og feit latfisk, som sjelden gidder å bite på sportsfiskeutstyr. Den ser ut som et forvokst rompetroll, og blir sjelden over 30 cm. Dog, enda en art på listen over arter.
En liten time etter paddetorskfadesen skjer omtrent følgende samtale:
Gus: – FISK!
John og Jan Ole: – Er’e ruggen?
Gus: – Det er noe svære greier.
Jan Ole: – Det er sikkert en ål.
Gus: Det er hai!
(Alle ramler kollektivt av)
Gus har prestert å fange seg en småflekket rødhai (Scyliorhinus canicula). Dette er en av våre minste haiarter, og blir omtrent en meter lang og veier omtrent 2 kg. Denne var litt mindre enn det. Den hadde bitt på en deilig krok med makrellfilet. Endelig, for kanskje første gang i fiskfiskfisks historie, klarte vi å faktisk fange det vi var ute etter. Lyrfiske på Nesodden endte uten lyr (men med et tonn makrell). Ørretturen i Lillomarka endte uten ørret (men med et par stakkarslige abbor). Fiske-havet-tomt-
for-fisk-turen ved Halden Brygge endte med et par makrell og en torsk og noe ræl. Fluefisketurene endte vel for det meste i klønete kasting og heller få fisk. Endelig var det suksess. Champagnen kunne sprettes. Sigaren fyres opp. Rakettene sendes til værs. Julaften og nyttårsaften på en gang. Vi kunne endelig lande på hangarskipet og si “Mission accomplished”. En milepæl i fiskfiskfisks korte historie var nådd.
Etter haien tok det noen timer før vi landet. Det gikk også noen timer uten action. En hel del timer faktisk. Ikke før klokken 3 begynte det å jazze seg opp igjen. Jan Ole fisket seg en torskerugg, før Gus også fikk seg en deilig torskerugg. To fine torsker på rundt 2 kg. Deretter var det igjen dødt. En pinne senere, og fiskfiskfisk rettet kompasset mot Oslobyen og feis hjemover.
En legendarisk aften var over.