Poster merket med ‘fluefiske’

Tørrtrening i Lillomarka

Jeg har lenge lurt på hvor det ble av snella til fluestanga mi.. så kom jeg på at den sannsynligvis lå sammen med masse annet skrot lagret hos muttern. Litt leting kombinert med en deilig sjømatfest gav gevinst og dagen etter bar det ut i marka for å trene opp gamle kunster. Jeg og Liv Mette bestemte oss for å ta turen til Lillomarka, for der er det flust av fine plasser å kaste med flue, selv om få av vannene er særlig kjent for godt fiske. Da vi kom stil Stensbruvann viste det seg at hele vannet var okkupert av skrålende badegjester, så vi svingte brått opp mot Aurevann for å se om det var roligere der. Rolig var det, alt for rolig. Det var kun noen få folk som ble luftet av hunden, men også få vak å kaste på. Da vi endelig så ett vak og noen hopp skulle flua få lov til å lufte seg litt. Men kasteevenen var ikke akkurat finpusset, så å få flua til å legge seg der den burde viste seg vært vanskelig. Mest sannsynlig ble ørreten skremt av plask, snøre og kløning. I ett tilfelle klarte jeg å fange sekken min som stod noen meter bak meg og det ble dagens første brælepoeng. Mens jeg sto og bræla prøvde Liv Mette seg på å kaste litt småsluk og da hun mistet sluken gikk hun over til litt duppmeite, men det var ikke så mye som et napp.

Dagens eneste fangst, e litta ørekyte

Vi tuslet litt rundt, delvis på vei tilbake, og så noen vak langs vannkanten, jeg vippet flua i vannet og jammen fikk jeg ikke napp. Men da jeg dro opp fangsten viste det seg å være en bitteliten ørekyte. Det var da Liv Mette bestemte seg å bade og etter badet gikk vi sakte ned igjen til Steinbruvann. Der hadde de aller fleste badegjestene forlatt åstedet, så nå var det fritt fram for litt kaste trening på flytebryggene og ved demningen helt i sør-enden. Liv Mette fikk også lov til å prøvekjøre fluestanga litt, og jeg må si hun gjorde det ganske bra for å være første gangen. Hun lagde bare én skikkelig floke, ikke stort mer enn det jeg selv klarte. På andre kastet havnet flua litt utpå vannet, og jaggu var det en fisk som kastet seg over flua. Heldig vis for meg var Liv Mette så uforberedt at hun ikke klarte å kroke fisken. Det hadde jo vært svært ydmykende om hun klarte å dra inn en rugg på første prøvekjøring.

Liv Mette prøvekjører fluestang for første gang

Dagens fangst: Ørekyte

Dagens bræle: Gustav, flest knuter på fortommen og ikke minst for å fange sin egen sekk.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Våt Maridal

Folk påstår at fisken biter når det regner. Selv har jeg lenge ment at dette bare er tull. Kanskje er det noe folk sier for å ha skogen for seg selv når solen skinner. Kanskje er det for å lure godtroende fiskere til å bli våte. Av ren ondskap.

Uansett hva disse løgnernes beveggrunner måtte være, er planen feilslått. Det er aldri folk i skogen når det regner. Derfor er det allikevel ganske gunstig å dra på fisketur i regnvær – man får alle de gode plassene for seg selv. Fisk får jeg så å si aldri uansett, så sånn sett kan det være det samme hvordan været er. Når det regner, unngår man i det minste vitner til fornedrelsen.

Sist mandag var det meldt overskyet og en og annen regnskur, så jeg bestemte meg for å benytte anledningen til å sette meg fast i trær og å falle i vannet i ro og mak. Jeg ankom Øyungen i to-tiden. Det så lovende ut; vannet lå speilblankt, og fisken vaket. I løpet av den tiden det tok meg å drikke en kopp kaffe, spise en sjokolade, røke en sigg og hjelpe en skjeggete dame med å finne veien, hadde det imidlertid blåst opp, og fisken hadde funnet noe annet å bedrive tiden med enn å vake.

Dermed ble det spinner. Fisken ville ikke ha spinner. Etter hvert løyet vinden, og dermed ble det flue. Fisken ville ikke ha flue heller. Kunne det være for varmt i vannet? Jeg bestemte meg for å prøve Rottungen, som ligger noen meter høyere i terrenget. Her hadde jeg aldri vært før, men det gikk greit å finne frem siden noen snille mennesker hadde vært ute før meg og malt blå merker på trærne der man skal gå. Og vel fremme ved Rottungen jeg fant et lite innos hvor fisken vaket.

Her hadde fisken også lyst på fluene jeg serverte, men evnen til å gape over en krok var det verre med. Småfisk. Jeg satte på en Griffith’s Gnat i størrelse 22 i håp om i det minste å få en liten tøysefisk på land. Fisk er som kjent fisk. Men nei. Disse fiskene var åpenbart latterlig små. Gang på gang angrep de den mikroskopiske myggimitasjonen, men ikke snakk om at de ville sette seg fast.

Jeg avskrev Rottungen som et tullevann og dro tilbake til Øyungen. Et par fisk forsøkte seg på fluen min her også, men med samme resultat, eller mangel på sådan, som i Rottungen. Fisken kunne melde om at det fremdeles var uaktuelt å spise spinner.

Men neste gang. Neste gang ligger de tynt an.

John

Turens bræle ble selvsagt meg. Her har jeg satt fast spinneren min i en naken trestamme ute på en liten øy.

Sjå skodda. Sjå kor ho vell or mørke skogen.

Det er godt (nå ja, "forstemmende" er kanskje et bedre valg av ord) å se at noen får fisk. Dette fiskehodet ble for øvrig kort tid etter at bildet ble tatt, plukket opp av en måke som fløy av gårde og slapp det ned midt i vannet akkompagnert av fortvilte skrik. Tåpelige dyr.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Kastetrening

Været hadde tatt seg sammen, og Leo hadde flyttet til Norge. På tide å lære fluefiske.

John og Leo satte seg på bussen til Fornebu. Vel fremme viste det seg å være usedvanlig mange mennesker som stod og veivet med pinner langs kysten. Til slutt fant våre helter dog en ledig plass i en slags bukt.

Leo hadde kastet med fluestang før, men ikke siden han var bitteliten. Han klarte seg relativt bra, skjønt han slet ut et par fluer ved å dunke dem like mye i betongen bak ham som i vannet.

John klarte også å kaste. Men ingen fikk fisk.

John

Leo og fluestang.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Et gyldent halvkilo

Gus og jeg hadde sist torsdag en avtale om en liten kveldstur til Øyungen etter jobb, men da førstnevntes blindtarm i siste øyeblikk meldte avbud, ble undertegnede pent nødt til å dra på egen hånd. Noe overraskende viste det seg at vulgataen forkeom i større mengder nå enn for to uker siden, selv om det fremdeles var heller beskjedne mengder. Beskjedne eller ikke, jeg innledet fisketuren med å sette fast samtlige vulgata-imitasjoner jeg hadde i trær. Deretter satte jeg på en noe mindre døgnflueimitasjon som jeg fikk plassert på vannflaten.

Til tross for jevn og trutt vaking – også innenfor kastehold – tok det en times tid før det skjedde noe interessant. Det som nå skjedde, var til gjengjeld godt over gjennomsnittlig interessant. Plutselig fyker en velskapt ørret på rundt halvkiloet opp av vannet, og ned igjen 30-40 centimeter lenger borte. Dette skjer en del meter til venstre for fluen min, og jeg er nær ved å, i kraft av ren og skjær ryggmargsrefleks, vippe fluen over dit hvor jeg så fisken. Imidlertid rekker jeg akkurat, før jeg kommer så langt som til å bevege armen, å tenke at denne ørreten holdt ganske høy fart, at den holdt denne farten i retning av fluen min, og at fluen dermed bør bli liggende.

Idet jeg har tenkt ferdig, blir nevnte flue erstattet av kraftige ringer i vannet. Utrolig nok klarer jeg å vente et sekund eller to før jeg hever stangen, og fisken sitter. Et minutt eller to senere kan jeg håve den mest velproposjonerte, gyldenbrune ørret jeg noensinne har sett. Fiskevekten fra Clas Ohlson hevder at fisken veier to hundre gram, men dette sier vel mer om kvaliteten på billige artikler fra nevnte butikk enn om fisken. Og sistnevntes vekt anslår jeg altså å ha vært rundt et halvt kilo. Ørret av denne størrelsen er kanskje ingen sensasjon, men det er så langt min desidert største Oslomark-ørret.

Resten av kvelden forløp rolig. Eneste videre kontakt med fisk inntraff da jeg etter å en stund ha vært opptatt med å få noe løssnøre vekk fra skoene mine hevet blikket, og oppdaget at fortommen min beveget seg på en veldig eiendommelig måte der ute på vannet, deretter at fluen min ikke var å se noe sted. Etter å ha lagt sammen to og to hevet jeg stangen, og en liten tass av en fisk satt på i ti-femten sekunder før den kom seg løs. Jeg gråter imidlertid ikke over tapt fisk. Strålende fornøyd vender jeg i ni-tiden nesen hjemover og steker meg en ørret.

John

Verdens vakreste halvkilo.

Øyungen i bakgrunnen, fluestang i forgrunnen.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Megen (m)Øy(e)ungen.

Da det gikk rykter om voldsomme klekkinger av de enorme døgfluene Ephemera vulgata i Øyungen, bestemte Jan Ole og John seg for å benytte anledningen til å fluefange seg en ørret eller to (Gus var på Island og klatret i trær, så han kunne ikke være med). Det tok en stund å komme igang med fiskingen. Jan Ole måtte først til byen for å kjøpe nytt snøre og fluer og masse utstyr han ikke trengte, deretter tok reisen inn til vannet halvannen time med bane, buss og apostelhester, og på toppen av det hele måtte våre helter jommen traske innover i ytterligere tre kvarter før de fant et sted med såpass lav forekomst av telt og vegetasjon at de kunne komme til med fluestengene sine.

Mens Jan Ole satt og fiklet med å få det nye snøret på plass på snellen, vendte John snuten mot den vesle odden de haddde utsett til fiskebase. Idet han satte foten ned på denne, måtte han noe overrasket konstatere at det slett ikke dreide seg om en odde, men et lite flak av myr som lå og fløt i vannkanten, en såkalt flytemyr. Heldigvis hadde noen snille mennesker vært der tidligere og lagt ut noen trestokker man kunne trå på, så han fikk på et vis stavret seg langt nok ut til at det gikk an å kaste.

Vulgata-ryktene viste seg å ikke være helt løse, men ganske. De forekom i skuffende små mengder, og de få krekene som viste seg var etter alt å dømme mer interesserte i å sikre artens fremtidige tilstedeværelse i Nordmarka enn å sitte på vannet og bli ørretmat. Dermed ble det hverken vak- eller fiskefest.

Jan Ole og John byttet på å fiske fra den vesle flytemyren, en slags kanal som ledet inn mot et mindre vann, et buskas og visstnok en sten midt ute på vannet. Sistnevnte var det Jan Ole som stod for, eller hevder å ha stått for, mens ingen så på. Et par fisk forsøkte å spise Johns Vulgata-imitasjon (av typen Mohican Mayfly), men de nektet plent å la seg kroke. Og dette var strengt tatt den eneste form for kontakt med fisk våre helter hadde i løpet av turen. Men moro var det nå allikevel.

John

Jan Ole strider grasiøst ut på flytemyren.

Jan Ole har klart å kaste med flue. Det ble kanskje ikke langt, men se hvor rett snøret ligger!

John kaster med flue, og får det etter positur og ansiktsuttrykk å dømme sånn nogenlunde til.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

John kaster bort tiden

Forleden tirsdag tok jeg en tur til Steinbruvanns fluekastmessig gunstige flytebrygger, mest for å finne ut om jeg hadde lært noe etter å ha sett Andreas Fismens meget anbefalelsesverdige instruksjonsfilm Rett linje. Turen kan oppsummeres omtrent slik:

  • Det viste seg å være voldsomt populært å bade fra flytebryggene, og ikke fullt så populært å fluefiske.
  • Jeg hadde lært noe, ikke minst helt nye måter å bræle på. Men innimellom kastet jeg skikkelig langt og fint, eller, strengt tatt, enkelte ganger kastet jeg skikkelig langt, og enkelte andre ganger kastet jeg fint.
  • Fisket var heller dårlig, men jeg fikk da fanget meg en mort.

Jeg glemte rent å dokumentere turen fotografisk, men så var det heller ikke stort å dokumentere.

John

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Én deilig ørret

Etter å ha funnet ut at markaørreten faktisk er mer enn et kryptozoologisk rykte, var jeg sist søndag sulten på mer av denne skogvannets dronning. Jeg fylte opp flueboksen, tok på regntøyet og labbet innover i samme område av Lillomarka som forrige gang. Denne gangen gikk jeg dog litt lenger innover, og endte litt ut på dagen opp ved Bleiktjern. Dette vannets innbyggere vaket villig vekk, men de likte best å gjøre dette langt pokkerivold utenfor kastehold. Svært fuktig myr og tettvokst skog bidro også til å gjøre forholdene suboptimale. Allikevel forble slukstangen pent nedpakket gjennom hele turen. Jeg begynner visst å bli en slags fluefiske-nazi. Etter et par timer med null aktivitet i rimelig nærhet av fluene mine ble jeg lei, og ruslet ned til Lusevasan, vannet jeg i løpet av forrige tur klarte å lure tre ørret opp av.

Ørreten hadde ikke veldig mye gående oppe i vannspeilet her, men til slutt greide jeg å få truet en liten tass til å vurdere tørrflue til middag. Som forrige gang var det Griffith’s Gnat som gjorde susen. Fisken fikk svømme tilbake til mamman sin.

Kvelden ble avluttet med resultatløs fluedenging i Steinbruvann. Her var vakene mer nærliggende enn i Bleiktjern, og hyppigere og krafitgere enn i Lusevasan, men mine fluer var fisken fint lite interessert i. Da jeg til slutt ga opp og pakket sekken, fant jeg ut at denne var blitt inntatt av en døgnflue, den første jeg har sett i år. Én flue gir dog ingen fest, så jeg overlot både denne og resten av Marka til seg selv og dro hjem.

John

Utsikt over Bleiktjern. Etter fjorårets telttur trodde jeg vi hadde valgt den minst gunstige ruten for å komme til Aurevann, men nå ser det ut til at vi faktisk var flinkere til å navigere enn de som setter opp slike skilt i skogen, og som altså foreslår at man skal gå tvers over vannet.

Det er ikke lett å fokusere når skjermen på kameraet har slått seg av, men dette er jo umiskjennelig en døgnflue. Artsbestemmelsen blir vanskelig, men jeg tror det var en vespertina eller marginata. Snart blir det fest.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Endelig ørret

Første mai lot jeg klasse være klasse, og gjorde skoggangsmann av meg. Etter en solid og nokså tidlig frokost pakket jeg sekken og fiskevesten trasket jeg ivei i retning Lillomarka. Jeg tok først en liten røkepause ved Steinbruvann, mens jeg speidet etter vak. Etter å ha speidet en stund kunne jeg konstatere at det vaket like mye her som i oppvaskkummen hjemme på kjøkkenet, og ruslet videre. Jeg passerte lett Romstjern, hvor det krydde av folk, og gikk videre opp mot Lusevasan. Ifølge OFA skal det i dette vannet være en overbefolkning av ørret, noe som passet meg bra, siden målet var ørret på tørrflue. Størrelsen er jeg ikke nøye på.

Vel fremme ved Lusevasan kunne jeg fornøyd fastslå at jeg var nogenlunde alene der, at vannet lå spilblankt, og at fisken vaket. Jeg så meg ut en fisk som stod og vaket regelmessig noen meter fra land, monterte stangen, og klarte forbausende nok å legge ut fluen på riktig sted uten å sette meg fast i trær eller meg selv. Fisken tok fluen umiddelbart, men det heller paniske tilsaget mitt gjorde ikke susen. Det samme gjentok seg på det andre kastet, og på det tredje klarte jeg å surre fortommen rundt snøret og skremme bort fisken. Selv om fisken unnslapp var jo dette ganske oppløftende, så jeg var full av pågangsmot da jeg hadde fått ordnet opp i fortomsrotet.

Det er ganske tettvokst skog rundt Lusevasan, og dermed et begrenset antall plasser som egner seg for fluekasting. Jeg ble stående på en liten myr i vannkanten et par timer, men selvsagt vaket fisken alle andre steder enn her. Til slutt dristet jeg meg til å henge over et buskas mellom noen trær for å kunne sidekaste bort til et sted jeg hadde sett relativt hyppig vaking en stund. Dette gav uttelling – etter fire-fem kast forsvant fluen i et lite plask, og da jeg gjorde tilslag kjente jeg umiskjennelig ørretsprelling i den andre enden av snøret. Fisken kom på land, ble fotografert, og satt tilbake igjen. Til tross for at jeg måtte skru på makrofunksjonen på kameraet for å få fotografert den, var jeg strålende fornøyd – dette var min første fluefangede ørret i Oslo-marka noensinne.

Jeg fikk halt på land to ørret til før jeg gav meg, hvorav den største var akkurat så stor at jeg hadde samvittighet til å kakke den i hodet. I tillegg mistet jeg én, og det var flere som gikk etter fluen min uten at jeg fikk kroket dem.

I seks-tiden fant jeg ut at det var på tide å bevege seg hjemover – men selvsagt ikke uten å teste fisket i de to vannene jeg hadde passert på vei oppover.

Romstjern viste seg å være stappfullt av bittesmå mort. Jeg tenkte det kunne være gunstig å få mort inn på årets artsliste, og satte på en flue i størrelse 22. En stund var det artig å se hvordan en hel stim med fisk samarbeidet om å forsøke å senke denne knøttlille fluen, uten å lykkes. Men i lengden ble det bare irriterende, så jeg satte på en større flue, flyttet meg, og fant en mort som klarte å gape over denne fluen. Ingenting tydet på at ørreten var i slaget, så jeg ruslet videre til Steinbruvann. Her ble det en ny mort. Jeg så også en del vak jeg mistenker for å ha vært ørretvak, men de fleste av dem var godt utenfor kastehold. Etter en times tid ble jeg lei av å forsøke å skille mort- fra ørretvak, og dro hjem for å steke ørret. Mm, deilig ørret.

John

Dette er Lusevasan.

Den største ørreten jeg fikk er her, om ikke akkurat tilbake i sitt rette element, ihvertfall i vannrelaterte omgivelser.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Jetlag er ingen hindring for å dra på fisketur

Etter en lengere tur i det fjerne østen uten så mye som å ha rørt en fiskestang, var det endelig tid for en fisketur med det berømte fiskelaget fiskfiskfisk. Med helt fersk jetlag i kroppen duret jeg av gårde med retning det store havet (øh.. rettere sagt den lille pytten vi kaller oslofjorden) og Halden brygge, sammen med Jan Ole og John. Det var store begivenheter som stod på programmet. Målet var fire arter: E lita fløndre, en sjø-ørret (pr.pers), en torsk og en fisk-surprise. For ikke å nevne at Jan Ole for første gang skulle prøve seg med fluestang. Dette lovet store muligheter for bræling, kløn og moro. Men brygga og området rundt var stappfullt av folk fra NFF eller no slikt, som hadde en sjøørretfiskekonkuranse. Vi vendte dermed nesa mot et litt mindre befolket sted lenger innover mot fornebu/telenorhelvetesbygget.
Dessverre skuffet Jan Ole med overraskende lite fluekløn, på tross av mye vind. Det eneste klønet han presterte var å miste flua en gang. Så vi får håpe at det bare var begynnerflaks og at det blir mer bræling fra Jan Oles side ved en senere anledning og dermed bedre historier og fetere brælepriser.

Etter litt fikling med fluestanga laget den lille bjella på meitestanga til Jan Ole en spak lyd, som om en fisk eller no skulle nappe i snøret. Han sveivet hurtig opp og jaggu satt det ikke E lita fløndre fast i kroken. Den ble hurtig avfotografert, avkroket og kastet tilbake til sitt rette element.

Ikke lenge etterpå hørte vi alle John hyle ut: “ØY! Kan noen hente håven!!”. Jeg løp av gårde mot der John stod med håven i hånden og jaggu hadde han ikke huket en bitteliten sjøørret med sin fine Møresild. Fisken ble håvet, fotografert og sluppet fri igjen. Må si at John’ern var stolt av seg selv, for dette var hans første fangst av sjøørret!

Men dette skulle vise seg å bli det enese vi så av havets beboere denne dagen. Selv ikke når forsterkningene, i form av Reka, dukket opp noen timer senere fikk vi noe mer å skryte av. Vel, sett bort i fra den lille fisk-surprisen i form av ei lita krabbe (som bet på min heimespikka mikromeitestang).

Men alikevel må jeg si at dette vær en kjærkommen kulturkræsj for min del. Fra travle og overfyllte India til den stille kysten i Norge.

Jan Oles E lita fløndre.

Jan Oles E lita fløndre.

Min store fangst for dagen...

Min store fangst for dagen...

Forsterkningene kommer, uten at det hjalp på fangsten...

Forsterkningene kommer, uten at det hjalp på fangsten...

Det skulle også ha vært en liten video av Jan Oles håndtering av fluestanga, men den får komme senere.. litt problemer med opplasting av video.

Edit 17.12.09: Her er videoen!

embedded by Embedded Video

YouTube Direktelenke

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 10.0/10 (1 vote cast)

Fisk nummer hundre!

Etter en liten tur utenlands uten noe fiske, klødde det sånn i fiskefingra at jeg ikke hadde noe valg annet en å kaste fra meg reisebagasjen og hive på meg fiskestæsjet. Benyttet første mulige kollektive transport som brakte meg til det uberømmelige og traslige Stensbruvannet.. igjen. Litt mer tørrtrening med flue stod på menyen. Etter flere kronglete kast og utallige napp, uten noe som kunne minne kroking, fikk jeg endelig fast fisk. En liten mort, selvfølgelig. Den fikk sin frihet og jeg kan nå skilte med min første fisk på tørt og fisk nummer 100 siden fiskfiskfisk startet med sine eventyr. Noe blide av fangsten ble det nok ikke, da kameraet lå igjen i reisestæsjet og mobilen var tom for batteri.

En super tur. Slapp unna alle unger og annet bråk, da det ikke er like mange folk der på en mandag formiddag som på en klassisk nå-skal-vi-alle-være-friske-og-sunne-og-gå-på-tur-søndag.

Fangst:
1 mort
1 bitteliten pinne (ja,, en vanlig pinne fra skauen og ikke en sånn derre pinne vi pleier å ta med oss på turene våre)
En diger gresstust.

Gus

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)