Poster merket med ‘Aurevann’

Tørrtrening i Lillomarka

Jeg har lenge lurt på hvor det ble av snella til fluestanga mi.. så kom jeg på at den sannsynligvis lå sammen med masse annet skrot lagret hos muttern. Litt leting kombinert med en deilig sjømatfest gav gevinst og dagen etter bar det ut i marka for å trene opp gamle kunster. Jeg og Liv Mette bestemte oss for å ta turen til Lillomarka, for der er det flust av fine plasser å kaste med flue, selv om få av vannene er særlig kjent for godt fiske. Da vi kom stil Stensbruvann viste det seg at hele vannet var okkupert av skrålende badegjester, så vi svingte brått opp mot Aurevann for å se om det var roligere der. Rolig var det, alt for rolig. Det var kun noen få folk som ble luftet av hunden, men også få vak å kaste på. Da vi endelig så ett vak og noen hopp skulle flua få lov til å lufte seg litt. Men kasteevenen var ikke akkurat finpusset, så å få flua til å legge seg der den burde viste seg vært vanskelig. Mest sannsynlig ble ørreten skremt av plask, snøre og kløning. I ett tilfelle klarte jeg å fange sekken min som stod noen meter bak meg og det ble dagens første brælepoeng. Mens jeg sto og bræla prøvde Liv Mette seg på å kaste litt småsluk og da hun mistet sluken gikk hun over til litt duppmeite, men det var ikke så mye som et napp.

Dagens eneste fangst, e litta ørekyte

Vi tuslet litt rundt, delvis på vei tilbake, og så noen vak langs vannkanten, jeg vippet flua i vannet og jammen fikk jeg ikke napp. Men da jeg dro opp fangsten viste det seg å være en bitteliten ørekyte. Det var da Liv Mette bestemte seg å bade og etter badet gikk vi sakte ned igjen til Steinbruvann. Der hadde de aller fleste badegjestene forlatt åstedet, så nå var det fritt fram for litt kaste trening på flytebryggene og ved demningen helt i sør-enden. Liv Mette fikk også lov til å prøvekjøre fluestanga litt, og jeg må si hun gjorde det ganske bra for å være første gangen. Hun lagde bare én skikkelig floke, ikke stort mer enn det jeg selv klarte. På andre kastet havnet flua litt utpå vannet, og jaggu var det en fisk som kastet seg over flua. Heldig vis for meg var Liv Mette så uforberedt at hun ikke klarte å kroke fisken. Det hadde jo vært svært ydmykende om hun klarte å dra inn en rugg på første prøvekjøring.

Liv Mette prøvekjører fluestang for første gang

Dagens fangst: Ørekyte

Dagens bræle: Gustav, flest knuter på fortommen og ikke minst for å fange sin egen sekk.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Tøffing på tur

Jeg er en tøffing, så sist søndag trosset jeg de uklare værutsiktene, pakket regntøyet, og labbet ut i skogen i retning Aurevann. Etter kort tid stoppet jeg, pakket ut regntøyet, tok det på meg, og fortsatte i samme retning til jeg var vel fremme ved vannet. Regntøyet skulle forbli på gjennom hele turen, selv om det i enkelte perioder regnet mindre enn i enkelte andre perioder.

En av de førstnevnte periodene inntraff omtrent da jeg kom frem til Aurevann. Vannet lå nogenlunde stille, og fisken vaket. Gunstig for meg, tenkte jeg, og plasserte en myggklekker der jeg hadde sett en fisk vake. Fluen forsvant i et nytt vak, jeg hevet stangen, og ingenting skjedde. En halvtimes tid senere gjentok historien seg, denne gangen med en liten døgnflueimitasjon. Omtrent samtidig tiltok regnet igjen. Insektene druknet, fisken gikk og gjemte seg. På ren trass fortsatte jeg å servere tørrfluer et par timer til, uten å fange annet enn et buskas.

I lengden ble denne resultatløse tørrflueinsisteringen litt vel kjedelig. Jeg innså nederlaget, rigget opp slukstangen jeg hadde med, og kastet ut en spinner. Omtrent tre sekunder ut i innsveivingen av det første kastet satt det fisk i den andre enden, en fisk som riktignok hoppet høyt og takket for seg umiddelbart, men fisk var det nå like forbannet. Det var bare et kort glimt jeg fikk av den, men jeg tror det kan ha vært en ørret på sånn omtrent 250 gram. Av nevnte art og anslagsvise vekt var ihvertfall neste fisk som bet på, omtrent ti minutter senere. Denne var jeg innstilt på å spise til kveldsmat, men den klarte å riste seg løs fra kroken og hoppe ut i vannet igjen idet jeg fikk den på land. På land var den dog, så jeg mener dette bør telle som fangst.

Jeg fortsatte fisket et par timer til, uten å oppnå annet enn å bli våt på føttene. I syv-tiden ble regnet erstattet med groteske mengder knott, og jeg rømte hjem. Jeg er en tøffing, men det får da tross alt være grenser.

John

Dette bildet tok jeg da regnet en stakket stund roet seg såpass at jeg mente kameraet burde tåle det.

Noen ganger kan det være vanskelig å holde rede på hva som er hva i skogen. Da er det godt at noen har vært og satt opp slike oppklarende skilt.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Villmarkens stesønner

Det er litt uklart hva Gus synes om bålet han har laget.

Det er litt uklart hva Gus synes om bålet han har laget.

Sekker skulle slepes, bål skulle brennes, pinner skulle pimpes, og fisk skulle fanges. Den siste helgen i august var det tid for fiskerlaget Fiskfiskfisks første markatur. Etter en kort diskusjon over kartboken falt valget på Aurevann, som ifølge nevnte bok skulle være Lillomarkas beste ørretvann. I tillegg så det ut til å være mulig å komme seg dit uten å måtte traske altfor lenge rundt i buskaset.

Dette med tilgjengeligheten stemte forsåvidt. Vi tok utgangspunkt i Steinbruvann og fulgte en godt merket sti derfra til vi kom frem til Aurevann. Dette var bare sånn passe kronglete og tok omtrent en halvtime. Imidlertid hadde vi bestemt oss for å telte ved nordenden av vannet, stien hadde ledet oss til sydenden. Det går stier langsmed hele Aurevann, men vi syntes disse så skumle ut, og vendte heller nesen rett ut i skogen, hvor stien virket langt mer fremkommelig.

Denne vurderingen skulle vise seg ikke å ha vært helt god, da den medførte halvannen times trøstesløs vandring i tettvokst smågran og forsering av diverse stup og kløfter. Idet regnet plutselig bestemte seg for å lage et helvete for oss, ble vi pent nødt til å slenge opp teltet der vi stod – nærmere bestemt i en ujevn skråning like ved Søndre Aurevannsputt.

Kort tid etter at teltet var montert, tok heldigvis himmelen seg sammen og innså at dette regnet den hadde gående, strengt tatt var unødvendig. Mens vi mumlet noe om at vi kanskje burde vurdere innkjøp av regntøy før neste tur, begynte vi å rigge opp stengene. Snart hadde Gus og Jan Ole mark og søkke liggende på bunnen av putten, mens John satset på samme agn under en dupp. Fisken annonserte sitt nærvær ved å vake fra tid til annen, men mark ville den ikke ha. Det er vanskelig å klandre fisken for dette, siden mark faktisk ikke ser videre godt ut. Ergerlig var det likefullt.

Etter en times tid uten napp bestemte vi oss for å rusle ned til turens opprinnelige mål, altså Aurevann. Forholdene var omtrent de samme her: spredte vak, men ingen napp på hverken mark, flue og dupp eller spinner. Omtrent ved solnedgang begynte endelig noe å skje. Abboren fikk lyst på marken Gus hadde liggende på bunnen, og et par av dem ble ubønnhørlig kakket i hodet. John fant en flekk uten altfor mange trær, satte opp fluestangen og fikk en fisk til å forsøke å spise en fjærmyggimitasjon. Det klarte den dessverre ikke, og fisken slapp unna.

Lettere skuffet over den begrensede fangsten innså vi etterhvert at det nok var lurt å komme seg tilbake til teltet. Gus var den eneste av oss som hadde husket å ta med lommelykt, så Jan Ole og John snublet og falt mens de mumlet noe om at de kanskje burde vurdere innkjøp av hodelykt før neste tur.

Mm, deilig middag.

Mm, deilig middag.

Vel fremme ved teltet fikk vi (Gus) fyr på bålet og laget oss litt deilig middag. Til forrett tok vi oss en sigg og en pinne, hovedretten bestod av foliebakte grønnsaker og bacon på tortellini med ricotta og spinat, og til dessert ble det flambert småabbor og kantareller. Deretter noen flere runder med sigg og pinne før vi tok kvelden.

Neste morgen var vi tidlig oppe for å få med oss det visstnok gunstige morgenfisket. Etter å ha kokt kaffe og laget ostesmørbrød på bålet, pakket vi sammen og dro med oss sekker og telt tilbake til Aurevann. I løpet av den første halvtimen kastet en liten abbor seg over Johns sluk. Flere fisk var dessuten interessert i tørrfluene han presenterte for dem, men siden han var ute av trening med fluestangen, klarte han ikke å kroke en eneste av dem. Hos Jan Ole og Gus nappet det overhodet ikke.

I løpet av morgenentimene og formiddagen beveget vi oss langsmed vestsiden av vannet, hvor det gikk en sti som viste seg å være langt mer fremkommelig enn den skumle stien vi hadde forlatt på motsatt side dagen i forveien. Fisket var imidlertid fremdeles bedrøvelig; ingen av oss var i kontakt med fisk etter ovvennevnte episode med tørrfluene. Da det i fire-tiden begynte å blåse og tordne, og det så ut til at himmelen igjen pønsket på noe vått, innså vi nederlaget. Vi hadde tapt, ørreten hadde vunnet. Vi pakket sammen fiskeutstyret og tok turen tilbake til sivilisasjonen.

Turens bræle
Konkurransen var hard denne gangen. Gus gjorde sitt beste for å skjære i stykker og brenne opp hendene sine, mens John var nær ved å falle i vannet igjen, i tillegg til at han klarte å kile seg fast mellom to trær. Den suverene vinneren ble allikevel Jan Ole, som blant annet klarte å sette seg fast i et tre og bunnen på samme kast, dorget med spinner inne i skogen, lot liggeunderlaget sitt blåse på vannet, og igjen satte seg fast i et tre i et forsøk på berge underlaget ved hjelp av Johns fluestang. Gratulerer!

Fangsten
Tre usle abbor. (Beklager, Jan Ole – trær og liggeunderlag teller ikke.)

Jan Ole har fanget seg et tre.

Jan Ole har fanget seg et tre.

Gus viser stolt frem den flotte stangholderen han har spikket.

Gus viser stolt frem den flotte stangholderen han har spikket.

Jan Ole tøffer seg med samekniven sin.

Jan Ole tøffer seg med samekniven sin.

Det er fullt mulig å lage deilig mat i skogen.

Det er fullt mulig å lage deilig mat i skogen.

1/3 av fangsten.

1/3 av fangsten.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)