Azorene: akvariefisk og en schtøgg jævel
Artikkelmerker: Azorene, Diplodus sargus, grønn firfislefisk, okseøyefisk, reke på bånn, utlandet.
Synodus saurus
Det er grenser for hvor lenge det kan være gøy å fange mort og e lita fløndre. Jan Ole og John var i hvert fall lei, og i slutten av september hev de seg på en chartertur til Azorene for å fange seg en monsterfisk. Målet var å leie en storviltbåt og tømme Atlanterhavet for blue marlin, men først måtte fisket fra land testes.
Om morgenen dagen etter ankomst lusket vi oss ned til havnen i den vesle byen vi var havnet i, Vila Franca. Her stod gutta med ti meter lange stenger, og vi ble et øyeblikk bekymret for at de teleskopiske åttefoterne våre ville være litt for pinglete. Bekymringen varte dog ikke lenge – det ble fort klart at gutta ikke fikk annet enn fisk på størrelse med fyrstikkesker. Vi hadde lyst på større fisk, og vi mente bestemt at det burde være mulig å fange noen slike med diverse sluker, spinnere og wobblere. Dette måtte vi, etter er par timers iherdig fisking uten napp, innse var feil. Vi pakket sammen stengene og gikk opp i byen for å handle litt portvin og pølse. Et par måltider og noen drinker senere ruslet vi ned på moloen igjen, overbevist om at kveldsfiske var tingen. Feil igjen. Gutta fikk småfisk, vi fikk ingenting.
Neste dag dro vi inn til Ponta Delgada – den største byen på Azorene – for å se etter en båt vi kunne leie. Vi fant ingen båt, men til gjengjeld fant vi en kineser som solgte bitte små kroker. Disse kjøpte vi, sammen med mer portvin, en liter av det lokale ildvannet Aguardente og en pølse. På kvelden la vi en slagplan for hvordan vi skulle lure den elendige fisken.
Turens første fisk. Det gedigne gliset skyldes Johns feilaktige overbevisning om at dette er Fiskfiskfisks fisk nummer 100.
Dag tre ble slagplanen satt ut i livet: Først kjøpte vi oss en pose med reker, akkar og fiskeslo. Vel nede ved havnen knøt vi på de aller minste av de bitte små krokene, agnet med mikroskopiske akkarbiter og hev ut. Kort tid etter dro John fisk nummer én på land: En Diplodus sargus, på engelsk kjent som white seabream, på norsk ikke kjent som noe som helst. Den neste timen dro vi kjapt opp ytterligere syv stykker av disse, samt 6 okseøyefisk (Boops boops).
Neste skritt i den brilliante slagplanen vi hadde kokt sammen, var å bruke småfisken som agn. Vi gikk ut på moloen, hvor vi antok at den store fisken holdt til. Jan Ole var først ute med å rigge til bunnmeite med større krok og en okseøyefisk som agn. Nesten umiddelbart begynte noe å røske i snøret, og Jan Ole kunne sveive opp noe som definitivt ikke kunne karakteriseres som akvariefisk: En grønn firfislefisk (Synodus saurus), bedre kjent som en schtøgg jævel med schwære tenner.
Dessverre skulle utysket vise seg å være turens siste fisk fra land – vi merket ingenting mer enn smånapping ved gjentatte forsøk med okseøyefisk på bånn. Det var på tide å slutte med tøysefisket, få tak i en båt og fange noe digert.
Jan Oles første fisk, en Diplodus sargus
Deilig okseøyefisk (Boops boops).
Jan Ole lurer på hva i alle dager han har dratt opp av havet, og om tingen er farlig.
Shit!
