Forfatterarkiv

På hai tid

Tidlig i mai var det på høy tid å gjennomføre Fiskfiskfisks tradisjonrike haifisketur, som skulle ha gått av stabelen i fjor høst, men som da ble avlyst på grunn av svinepest. Og nå er det på høy tid å skrive om turen.

Jan Ole holder på å falle i vannet. Halvor redder stang og fisk, Marte redder Jan Ole.

Ambisjonene var som vanlig høye. Vi skulle ta minst syv arter, hvorav to eller tre bruskfisk. Jan Ole mente han skulle fange seg en brugde.

Da vi ankom Nesoddens beste haifiskebrygge i åttetiden om kvelden, ble vi først litt satt ut av at vi kunne se hvordan det så ut der, med vann og landskap og det hele – alle tidligere haifiskeekspedisjoner har nemlig foregått om høsten eller vinteren i stummende mørke. Men vi lot oss ikke avskrekke så lett, brave som vi er. Vi fyrte opp grillen, tok oss en pinne, rigget stengene og fikk makrellfileten ut på havet.

Skuffende lenge var det skuffende lite som skjedde. Deretter skjedde det noe. Det som skjedde, var at Halvor skrek «Øy, Jan Ole! Stanga di!» og løp av gårde for å redde Jan Oles reservestang, som var i ferd med å bli dratt på sjøen. Halvor dro inn fisken, en torsk på 1,3 kilo, mens Jan Ole var mest opptatt av nesten å falle i vannet. Dermed var kveldens første fisk og brælepoeng sikret.

Liv Mette og hvitting.

Liv Mette med hvitting.

Haien lot vente på seg. Det nappet nå og da, men fisken var ikke så flink til å sette seg fast. Unntaket var den fisken som nappet på Liv Mettes stang. Den var flink. Liv Mette dro snart opp en sypike, deretter en liten torsk, en liten sei og tre hvitting. I tillegg mottok hun mange gratulasjoner og misunnelige blikk, og Gus fikk kjeft av resten av gutta for å  dra med seg dama på fisketur og la henne ta all fisken. Makan.

De nevnte gutta jobbet på spreng for å rette opp balansen, og etter hvert klarte Jan Ole – til allmenn muntrasjon – å dra opp e lita fløndre. Gus fikk en torsk. Halvor og jeg fikk hver vår snegle.

Hilde fanget to torsk ved hjelp av en senestump og en krok. Damenes aften, altså. Makan.

Tradisjonelt er det meningen at fisket skal ta seg opp når det begynner å skumre. Det gjorde det ikke. Det ble helt dødt. Ikke et napp. Vi tok oss en pinne. Vi grillet litt fisk. Vi grillet noen pølser. Vi tok oss en pinne til. Fremdeles ikke et napp. Marte og Hilde kastet inn håndkleet. Vi andre holdt ut. Vi tok oss en pinne.

Jan Ole demonstrerer hvordan samer spiser pølse

Da det begynte å lysne igjen, skjedde det noe. Det begynte å nappe. Jeg dro opp en torsk. Jeg observerte stadig smånapping. Jeg sveivet inn for å sjekke agnet og oppdaget at smånappingen skyldtes en hvitting som formodentlig hadde sittet på kroken en halvtimes tid.

I syvtiden om morgenen konkluderte vi med at det må blåse storm hvis man skal fiske hai, og ga opp. Men til høsten. Til høsten ligger den haien så sinnssykt tynt an.

Fangsten

  • 8 torsk
  • 4 hvitting
  • 1 sei
  • 1 sypike
  • 1 e lita fløndre

Turens bræle

Det var en viss diskusjon om dette. Noen mente tittelen skulle tilfalle meg, med henvisning til hvittingepisoden. Men ærlig talt. Jan Ole holdt på å falle i vannet, og en fisk klarte nesten å stikke av med stangen hans. Dessuten taler vel bildene for seg selv. Herved erklærer jeg derfor Jan Ole for turens bræle.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 9.8/10 (5 votes cast)

Tilbake til Hovedøya

Jadiel med bergnebb.

Sist søndag bestemte vi oss for å gjenta suksessen med reke på bånn på Hovedøya, og denne gangen stilte vi både manns- og kvinnesterke: min samboer Sigrid, hennes venninne Merethe, Jadiel, som ville ta igjen for manglende fangst uken før, og meg selv (John). Nå lå med andre ord fisken innmari tynt an.

Sigrid, Jadiel og jeg rigget til stengene våre med reke på bånn, mens Merethe mente det var sluk som var tingen. Første fisk kom på land etter en halvtimes tid, da Jadiel dro opp en bergnebb.

Hurra, hurra. Det var lenge ganske stille hos alle bortsett fra hos Sigrid, som hadde smånapp absolutt hele tiden. Etter hvert resulterte også et av smånappene i fast småfisk, nærmere bestemt en svartkutling. Jeg tror i hvert fall det var en svartkutling. Svart eller ikke, en kutling var det uansett. Dette var også den første fisk Sigrid noen sinne har fanget. Hurra, hurra.

Sigrid med svartkutling.

Neste fisk var det jeg som tok, og denne gangen var det en art jeg aldri har fanget før: en rødknurr. Fisken var innmari fin med sterke farger og greier, men den var kanskje litt slapp. Slik så den ut:

Piggene på ryggfinnen skal man passe seg for. Jeg var ikke så flink til å passe meg, og jeg hadde vondt i tommelen i flere dager etterpå.

Piggene på ryggfinnen skal man passe seg for. Jeg var ikke så flink til å passe meg, og jeg hadde vondt i tommelen i flere dager etterpå.

Flere fisk enn dette fikk vi ikke. Vi får sikkert flere neste gang.

John

Fra forgrunnen til bakgrunnen: Sigrid, Jadiel og Merethe.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 6.0/10 (1 vote cast)

Intet nytt fra Oslomarka

Oslomarka ser fremdeles ut omtrent som på bildet nedenfor. Det er fremdeles umulig å få fisk der.

Lusevasan

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Årets første fisk!

Glad John med E lita fløndre.

Sist søndag tok John med seg Jadiel på fisketur på Hovedøya. Jadiel er fra Mexico, og siden de stort sett bare har sånn gigantisk sailfish der, var han svært opprømt over muligheten til å få fanget seg e lita fløndre.

Både John og Jadiel klarte å sette sammen stenger, agne, kaste ut og vente. Jadiel klarte nesten å fange et stykke drivved, og fra tid til annen nappet det litt. Det tok en stund før det kom fisk på land, men etter en times tid dro John det som med skam å melde var årets første fisk opp av vannet: e lita fløndre!

E lita fløndren fikk friheten tilbake, og våre to helter ventet tålmodig videre. De ventet ganske til de fikk nok. Da de hadde fått nok, og akkurat skulle til å pakke sammen, fant en liten hvitting det for godt å sette seg fast på en av Johns kroker. Dermed kom årets foreløpige fangst opp i hele to fisk. Vi får håpe det blir flere, ellers blir vi pent nødt til å gå til innkjøp av domenet fiskfiskfisk.no.

Jadiel fanger drivved.

John i sitt rette element: med sigg i kjeften og fisk mellom hendene.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Comeback

Serveren er oppe igjen, og vi har vært på fisketur.

Jeg (som heter John), Leo og en meksikaner ved navn Diego tok forleden dag en tur til Øyungen. I varmen som herjer Oslo for tiden, er dette en ganske god idé. Varmen herjer i marka også, men en bitte liten anelse mindre der oppe i høyden.

Første post på programmet ved ankomst var å drikke deilig, lunken pils. Post nummer to var å lære Diego å fiske. Diego er fra Puerto Escondido, der jeg har erfart at fisket kan være uforskammet godt, men hadde aldri før forsøkt seg på denne edleste av alle edle fritidsbeskjeftigelser.

Ofte gir det å ha med nybegynnere på fisketur billig underholdning idet man kan more seg over andres bræling, men ikke så med Diego. Han var rett og slett flink. Fikk til å kaste og det hele.

Ikke at ha

n fikk noe fisk. Ikke at jeg eller Leo fikk noe fisk heller. Det var to fisk som forsøkte å spise fluen min, en simpel vårflueimitasjon av typen Devil Bug, og en av dem forsøkte seg til og med to ganger, men dette med tilslag er fremdeles vanskelig. Men moro var det nå like forbannet.

Fangst: En kvist og litt råttent snøre.

Turens bræle

: Det er litt uklart om utnevnelsen bør tilfalle Diego, som fikk backlash, Leo, som gjorde problemet verre, eller meg, som kuttet snøret på helt feil sted i et forsøk på å rydde opp.

John

Leo lærer Diego å rigge stang.

Leo har fin hatt. Her står han og tøffer seg.
VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Våt Maridal

Folk påstår at fisken biter når det regner. Selv har jeg lenge ment at dette bare er tull. Kanskje er det noe folk sier for å ha skogen for seg selv når solen skinner. Kanskje er det for å lure godtroende fiskere til å bli våte. Av ren ondskap.

Uansett hva disse løgnernes beveggrunner måtte være, er planen feilslått. Det er aldri folk i skogen når det regner. Derfor er det allikevel ganske gunstig å dra på fisketur i regnvær – man får alle de gode plassene for seg selv. Fisk får jeg så å si aldri uansett, så sånn sett kan det være det samme hvordan været er. Når det regner, unngår man i det minste vitner til fornedrelsen.

Sist mandag var det meldt overskyet og en og annen regnskur, så jeg bestemte meg for å benytte anledningen til å sette meg fast i trær og å falle i vannet i ro og mak. Jeg ankom Øyungen i to-tiden. Det så lovende ut; vannet lå speilblankt, og fisken vaket. I løpet av den tiden det tok meg å drikke en kopp kaffe, spise en sjokolade, røke en sigg og hjelpe en skjeggete dame med å finne veien, hadde det imidlertid blåst opp, og fisken hadde funnet noe annet å bedrive tiden med enn å vake.

Dermed ble det spinner. Fisken ville ikke ha spinner. Etter hvert løyet vinden, og dermed ble det flue. Fisken ville ikke ha flue heller. Kunne det være for varmt i vannet? Jeg bestemte meg for å prøve Rottungen, som ligger noen meter høyere i terrenget. Her hadde jeg aldri vært før, men det gikk greit å finne frem siden noen snille mennesker hadde vært ute før meg og malt blå merker på trærne der man skal gå. Og vel fremme ved Rottungen jeg fant et lite innos hvor fisken vaket.

Her hadde fisken også lyst på fluene jeg serverte, men evnen til å gape over en krok var det verre med. Småfisk. Jeg satte på en Griffith’s Gnat i størrelse 22 i håp om i det minste å få en liten tøysefisk på land. Fisk er som kjent fisk. Men nei. Disse fiskene var åpenbart latterlig små. Gang på gang angrep de den mikroskopiske myggimitasjonen, men ikke snakk om at de ville sette seg fast.

Jeg avskrev Rottungen som et tullevann og dro tilbake til Øyungen. Et par fisk forsøkte seg på fluen min her også, men med samme resultat, eller mangel på sådan, som i Rottungen. Fisken kunne melde om at det fremdeles var uaktuelt å spise spinner.

Men neste gang. Neste gang ligger de tynt an.

John

Turens bræle ble selvsagt meg. Her har jeg satt fast spinneren min i en naken trestamme ute på en liten øy.

Sjå skodda. Sjå kor ho vell or mørke skogen.

Det er godt (nå ja, "forstemmende" er kanskje et bedre valg av ord) å se at noen får fisk. Dette fiskehodet ble for øvrig kort tid etter at bildet ble tatt, plukket opp av en måke som fløy av gårde og slapp det ned midt i vannet akkompagnert av fortvilte skrik. Tåpelige dyr.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Fornebu for lenge siden

Ehm, ja. Gus lovte å skrive rapport om dette, men det var visst løgn.

En dag i juni dro Gus, Jan Ole, Ami og John til Fornebu for å fange seg en fisk. Det klarte de. De fanget seg en makrell, en horngjel og en lyr. Jan Ole falt i vannet. Sistnevnte begivenhet er avbildet nedenfor.

Snart skal vi bli flinkere til både å dra på fisketur og å skrive om det.

John

Jan Ole i Vannet

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Lillomarka rundt på åtte timer

I anledning en aldri så liten ferie fant John det forleden dag forgodt å tilbringe en hel dag med fiske i skogen. Samtidig ville han undersøke noen deler av Lillomarka han ikke hadde vært i før. Temmelig tidlig om morgenen satte han seg på banen til Grorud, hvorfra han spaserte opp til Steinbruvann. Her krydde det av barn, så han gikk fort forbi. Også neste vann, Bleiktjern, valgte han å ignorere, da han tidligere har kunnet konstatere at det er for mye småmort her til at det er mulig å bedrive noen fornuftig form for fluefiske.

Første stopp ble dermed Lusevasan. Her er det mye småørret, og John har aldri tidligere vært her uten å fange en. Men, som mange liker å si, en gang må være den første. En fisk forsøkte riktignok å spise Johns myggklekker her, men uten hell. Den var vel for liten til å klare å gape over en krok i størrelse 20.

Lusevasan

Etter å ha fisket i et kvarters tid og gjemt seg for regnskyll under grantrær omtrent like lenge, ruslet John videre til neste vann, Bleiktjern. Dette ligger omtrent ti minutters gange nord for Lusevasan. Med unntak av en liten odde og en knaus er vannet omkranset av myr. John trasket ut på odden og forsøkte uten hell å kaste på sporadisk vakende ørret.

Bleiktjern

Ørreten holdt seg stort sett utenfor kastehold, og hadde ikke det minste lyst på krok med fjær. Regnskyll var populært denne dagen, og John måtte igjen gjemme seg under noen grantrær. Det hjalp ikke så veldig mye.

Våt og mellomfornøyd John ved Bleiktjern.

Etter en liten stund forlot John Bleiktjern og fulgte en sti som endte opp på en liten høyde midt ute i skogen. Så sjekket han kartet en gang til, fulgte den samme stien tilbake til Bleiktjern, og tok en annen sti til et nytt vann: Lomstjern. Det var ikke noe fisk å få her heller, men det var i det minste et par vak å se.

Neste stopp skulle ha vært Aurevannsputtene, men noe var feil med stien, eventuelt med Johns evne til å lese kart. Han endte opp ved Aurevann, som han fisket seg rundt, før han kom til Søndre Aurevannsputt.

Nå begynte John å bli lei. Han hadde trasket og fisket i rundt syv timer uten å få noe. Dermed hoppet han over den planlagte visitten ved Nordre Aurevannsputt, og gikk tilbake til Aurevann.

Aurevann

Her virket det fremdeles temmelig dødt. Nå får det være nok, tenkte John, og dro hjem til burger og øl.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

Kastetrening

Været hadde tatt seg sammen, og Leo hadde flyttet til Norge. På tide å lære fluefiske.

John og Leo satte seg på bussen til Fornebu. Vel fremme viste det seg å være usedvanlig mange mennesker som stod og veivet med pinner langs kysten. Til slutt fant våre helter dog en ledig plass i en slags bukt.

Leo hadde kastet med fluestang før, men ikke siden han var bitteliten. Han klarte seg relativt bra, skjønt han slet ut et par fluer ved å dunke dem like mye i betongen bak ham som i vannet.

John klarte også å kaste. Men ingen fikk fisk.

John

Leo og fluestang.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

På tur med den kulørte presse

Min søster og hennes mann ble en onsdag i april med på fisketur i embeds medfør – denne fisketuren vil du etterhvert kunne lese om i spalten “Woman tester fritidsaktiviteter” (eller var det utendørsaktiviteter?) i bladet hvis navn tilsvarer første ord i spaltens.

Jeg tenkte det ville være lurt faktisk å få fisk nå som jeg hadde et pressekorps på slep, så vi satset på den ufeilbarlige metoden reke på bånn på Halden brygge.

Søster Heidi, som var med som aktivitetstester og skribent, fikk låne den fineste stangen min og klarte stort sett å lempe reke og lodd ut i sjøen på egen hånd. Og jommen fikk hun ikke fisk også: en bitteliten torsk.

Selv sikret jeg årets første, andre og tredje fisk, nærmere bestemt to tøysetorsk og en sei av omtrent samme kaliber. Sistnevnte var størst, og kan vel ha veid sånn cirka 100 gram.

Svoger Christian Magnus var stort sett opptatt med å fotografere fiskerne og fangsten, men fant også tid til å denge litt sluk, som det heter på fint. Han hadde på en liten sei som falt av idet han skulle til å løfte den opp på land.

Personlig syntes jeg det var en fin tur, men jeg glemte dessverre å spørre de andre om de var enige.

John

Heidi bræler.

John får fisk.

VN:F [1.9.3_1094]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)